Før kampen: Vålerenga – Odd

Iverksett operasjon ruinér «siste kveld med gjengen»!

I bought a one way ticket to hell … and back, sang The Darkness i sin tid. Dette hadde vært et treffende resymé av søndagens kamp, for mange av oss lekte med både Gamle-erik og mannen med ljåen ved flere anledninger. Er det lov å gjøre det så spennende. I en kamp der gutta burde vunnet 10-0, spill og sjanser tatt i betraktning, ble det til slutt et nervedrama uten like. Mellom sekstenmeterne var gutta like dominante som en moskus i et marsvinbur, men foran kassene var ikke størrelsesforholdet like markant. Dog var det en fortjent seier, som blant annet ble besørget av Rafik Zekhnini. Lynvingen fikk ikke mange minutter, men disse var nok til å vise hvorfor han er regnet som et av verdens heteste talenter. Han satt fart på angrepet, og hans eksplosivitet og direkte stil var det som i praksis vippet kampen fra borte- til hjemmeseier. Kanskje det er han som sørger for borteseier neste søndag?

Da er det Reka og Vaalerengen som oppvarter Oddegutta. Oslolaget har alltid som mål å spille over evne, og denne gangen tror jeg de vil prøve på det med dette laget: Sascha Burchert – Robert Lundstrøm, Jonatan Tollås Nation, Kjetil Wæhler, Enar Jääger – Daniel Fredheim Holm, Sander Berge, Christian Grindheim, Rasmus Lindkvist – Morten Berre, Elias Mar Omarsson. Selv uten Ghayas Zahid, så er dette et lag som foretrekker å spille kompakt og sentralt. De spiller ofte en tiki-taka-inspirert fotball, der trekanter og kortpasninger skal føre til at rom og bakrom åpnes i sentrallinjen. Derfor er det svært viktig at rommet foran våre stoppere minimeres, noe som først og fremst er ankerets jobb. Den sentrale midtbanen må ligge dypt, samtidig som at indreløperne ligger litt tettere enn vanlig. Da blir Vålerenga presset ut mot kanten, der de ikke har sin forse. På den andre siden av banen er det ikke vanskelig å se hva som er vertenes store svakhet. Hvis de stiller med laget som er forespeilet ovenfor, så er mangelen på tempo i backleddet slående. Hvis Odd klarer å holde høy intensitet i pasninger og bevegelse, så vil Wæhler og Muri slite med å holde følge. Utfordringen med disse guttene er at de er svært hodesterke, så på søndag må gutta klare å utfordre Vålerenga på flere områder. Hvis indreløperne truer farlig rom foran boks, så vil det føre til at stopperne må trekke lenger ut enn det som er ønskelig i en innleggsituasjon. Da bedres arbeidsforholdene til Occean & co., og sjansene for triumf økes betraktelig.

Om Vålerenga

Med beina godt planta i Oslogryta spiller laget sine kamper på Ullevaal stadion, som tar imot oppmot 28.972 tilskuere én gang i året. Laget trenes av Kjetil Rekdal. Han er klodens beste trener, men har ikke har vunnet noe med vålerenga siden 2005.

Stadion: Ullevaal

29. juli 1913 ble en sammenrasket gjeng fra vålenggata enige om å stifte et idrettslag. Navnet skulle være Spring, og de skulle blant annet sparke fotball. Navnet ble året etter endret til Vålerengen. Laget steg raskt i gradene, og var før krigen en betydelig bidragsyter i oslofotballen. De fostret opp flere gode spillere, med Henry «Tippen» Johansen i spissen. De klarte ikke å nå toppen i norsk fotball, men var flere ganger nær å avansere til de siste rundene i cupen.

Etter tyskernes herjinger kom Vålerenga med for fullt. De debuterte i toppserien i 1948, og tok sølvet på første forsøk. Men prestasjonene varierte veldig, og ved flere anledninger måtte klubben ned og besøke de nest beste. Først i 1960 kom stabiliteten inn i bildet. Laget ble bedre og bedre, og de kunne til slutt heve den gjeveste seriepokalen i 1965. Selv om Lyn tok opp kampen mot slutten var det bohemene som vant. Men seiersrusen fordampet fort, og klubben gikk inn i en aldri så liten fyllesyke. Bærebjelkene forsvant, og i 1970 var de klare for 3. divisjon. Det var magre tider, og marginen mellom overlevelse og død var skrantende. Heldigvis (for alle vålerengafans) varte ikke dette evig. Allerede i 1973 skulle det nok en gang spilles elitefotball, og comebacket ble kronet med bronse. Men historien gjentok seg selv, og året etter måtte de ned en etasje. Da ble Odd Iversen hentet inn, og han sørget for at klubben igjen måtte ansette en sølvpusser. I 1981 kunne de igjen heve pokalen, noe de også kunne gjøre i ’83 og ’84. Da det nærmet seg tiårsskifte gikk det igjen nedover. De økonomiske utfordringene steg til rekordhøyder, og klubben var svært nær konkurs flere ganger. I 1990 fikk det sportslige konsekvenser, og et nytt nedrykk kunne protokollføres. I 1992 var de én kamp unna en ny nedtur, men de ble reddet av en 3-0-seier i Tønsberg. Det gikk mye opp og ned på 90-tallet, fra nedrykk til cupgull i 1997.

Dette ble gjentatt i 2002, uten at vi skal gå nøyere inn på den kampen. Første halvdel på 2000-tallet bød på en real klatretur for Vålerenga. Fra opprykk i 2001, kvalik i 2002 og sølv i 2004, ble Vålerenga igjen seriemester i 2005. Etter en durabelig fight mot Start kunne Kjetil Rekdal juble høyest. Men etter dette har det gått gradvis nedover, selv om cupen ble vunnet i 2008. Klubben har gått igjennom en rekke skandaler samt Martin Andresen, men det ser nå ut til at laget begynner å få skikk på sakene.

En rekke kjente spillere har i løpet av årene tatt i bruk den blå drakta. Blant andre kan vi nevne Johan Arneng, Morten Bakke, Tom Henning Hamre og Ivar Rønningen. Flere Oddere har også fartstid på Bislett og Ullevaal Stadion. Arni Gautur Arason, Torgeir Børven, Geir Karlsen, André Muri, Bengt Sæternes, Niklas Gunnarsson, Ardian Gashi og Jan Gunnar Solli har alle spilt i begge leire.

Head to head

Odd, Vålerenga og poeng har vært et aktuelt tema ved 52 anledninger. Dessverre har de blå vært sterkest i majoriteten av disse, da halvparten av kampene har endt med seier til Rekdals lag. Bare 14 ganger har jubelen stått sterkest i Odd-leiren, mens begge lag har vært tålelig fornøyde tolv ganger. 167 baller har passert mållinjen, og igjen er det engens som står for majoriteten. Hele 99 av disse står i vertenes favør, mens gjestene har måttet ta til takke med 68. På nasjonalarenaen går det langt mellom de gode minnene, hvertfall sett med statistiske øyne. For av 26 kamper har 14 endt med engaseier, mot syv Odd-triumfer og fem poengdelinger. Dog har fire av disse seirene kommet på de seks siste kampene, så det er definitivt positive tendenser her. Da ser vi bort fra målprotokollen, som viser at på 26 kamper har engense scoret 51 ganger, mot Odds 26.

Fjorårets oppgjør

Akkurat som i år, var fjorårets oppgjør avgjørende og svært viktig i toppen. 27 runder var forbigått, og Odd ledet an i kampen om sølvet. Vålerenga lå på sjetteplass, og hadde en teoretisk mulighet til å nå 4. plassen.

Det var ikke vanskelig å se at det var to lag som hadde lyst på tre poeng. Innledningen var jevnspilt, og allerede etter 15 minutter hadde lagene fått hver sin store mulighet. Først ute var Vålerenga. Daniel Fredheim Holm dro seg inn i banen, og chippet ballen inn i feltet. Der ventet kinavennen Vidar Ørn Kjartansson, som med sin stuss satt alle Oddehjerter i høygir. Heldigvis ble den litt for høy, og landet på nettaket.

Seks minutter senere var det Odds tur. På en kontring ble Jarkko Hurme frispilt på kanten. Finnen løftet blikket og merket seg det perfekte punktet, hvor ball kunne møte Herolind Shala-panne. Innlegget ble utført på en fortreffelig måte, og Shala var ikke stort dårligere da han nærmest knuste kula inn i kryssnettmaskene.

I de kommende minuttene var Odd svært gode, og vertene slet med å spille seg frem. Etter 22 spilte minutter holdt Håvard Storbæk på å gjøre det helt store, da han på et Grøgaard-innlegg la seg bakover førte foten i en utsøkt bue mot ballen. Sistnevnte ble sendt i retning scoring, men dessverre vartet Mikael Langer opp med en habil énhåndsredning. Og fire minutter senere var det et under at Odd ikke hadde lagt på til 2-0. Frode Johnsen hoppet høyest på et hjørnespark, og headet ballen mot kassa i ren Johnsen-stil. Men akkurat der sto Hurme, som ikke rakk å flytte seg før ballens ankomst.

På dette tidspunktet lå det et mål i lufta, og etter 32 minutter kom den endelig. Shala sprintet opp langs kanten, og forberedte et dypt innlegg. Han traff fremadstormende Storbæk, som fra 12-13 meter utførte en heading i verdensklasse. Nok en gang ble kryssnettmaskene satt i bevegelse, til stor frustrasjon for klanen.

Dette virket som en vekker for vertene, som innså at de måtte løfte seg. Minuttet etter forøkelsen ble Kjartansson frispilt i feltet, men den livsfarlige islendingen sendte av gårde en lompe mot André Hansens favn. Dette var Vålerengas største mulighet i omgangen, og da heller ikke Odd hadde noe mer å by på, sto det 0-2 til pause.

Etter hvilen tok vertene tak, og Vålerenga presset Odd langt bakover. Hjemmelaget spilte seg ofte frem til 20-25 meter, men der ble det vanskelig mot et disiplinert Odd-forsvar. Først etter 79 minutter klarte laget å bryte igjennom. Plutselig fikk Kjartansson fritt leide i boksen, og avslutningen tvang Hansen til å gi retur. Dessverre ble den sendt rett i beina til Ghayas Zahid, som skled inn dagens tredje mål.

Hefra og inn var det bare Vålerenga. Vertene ofret alt, og bare en meget god André Hansen kunne forhindre de målkåte scoringsjegerne. Med syv minutter igjen på klokka fikk Simon Larsen skyte fra ti meter. Ballen så sitt snitt til å passere mållinja ved det lengste hjørnet, men ut av intet fløy Hansen som en panter gjennom oslonatten. Det skulle vise seg å bli avgjørende.

For til tross for det trykkende presset, klarte ikke engens å score mer enn det ene målet. Dermed kunne Odd, om enn noe urettferdig, ta med seg tre poeng til Skien. Dette sikret laget medalje, samt en etterlengtet mulighet i Europa. Vålerenga var for lengst fortapt, og kunne bare håpe på en hederlig plassering.

Engas form

Etter en noe skuffende fjorårssesong, gikk Kjetil Rekdal hardt ut før årets. Laget var angivelig bedre, og denne gangen skulle de kjempe om de gjeveste plassene. Dette er lagets fem siste kamper:

20.09: Mjøndalen – VIF 0-1

25.09: VIF – Start 1-1

02.10: Bodø/Glimt – VIF 1-1

18.10: VIF – Sarpsborg 08 3-1

24.10: Haugesund – VIF 0-1

For tiden er sotahjørnets tøysegutter helt på pari. Poengdeling hjemme mot Start er det eneste store minuset, men ellers har de blå gjort en helt grei jobb.

Skader og karantener

Vålerenga må stille uten Mohammed Abdellaoue (skadet) og Ghayas Zahid (karantene).

På Falkum er alle friske og raske, hvis vi ser bort fra den evige legenden; Frode Johnsen.

Neste kamp

Odd – Lillestrøm

Søndag 8. november, kl. 18.00

I faresonen:

Odd: Fem gule: Espen Ruud. Fire gule: Jone Samuelsen. To gule: Ardian Gashi og Steffen Hagen.

LSK: Fem gule: Bonke Innocent og Frode Kippe. Fire gule: Moryke Fofana og Finnur Orri Margeirsson. To gule: Marius Amundsen, Erling Knudtzon, Marius Lundemo, Malaury Martin og Arnold Origi.

Dommer

Dag Vidar Hafsås

Til slutt

Det er noe spesielt med Odd, enga og Ullevaal. De to siste sesongene har Orvars piler gjennomboret St. Hallvards gutter, og vi sier ikke nei takk til en gjentakelse. Men det vil kreve innsats og vilje, for vi møter et lag som øyner medalje. De vil gi alt for å styrke gnisten, og de vil ofre alt for å ødelegge for oss. Dette må både vi og gutta matche om vi skal ha en mulighet. Både på banen og på tribunen må det kjempes i nitti minutter, for vi har en motstander som kaster seg over oss så snart de får muligheten. Og vi vil vel ikke bli beseiret av en gjeng vestkantgutter? NEI! Så både vi og gutta vet hva det står på resepten vi henter frem søndag ettermiddag: Gi alt, alltid.

Kampstart er søndag 1. november, kl. 18.00. Oddrane setter selvsagt opp busser, og du er som alltid invitert. For bare 100 kroner kan du finne ditt sete på bussen, som tar deg rett til nasjonalarenaen. Mer om denne turen kan du lese her og på turens facebookside.

facevifoddtl2015

PS: Husk å kjøpe billett til årets siste kamp! Hjemmeoppgjøret mot Lillestrøm markerer avslutningen på en fantastisk sesong, og samtidig skal medaljekampen se sitt endelikt. Klarer vi bronse som i fjor, eller slår vi til og klår sølvet? Bli med på det som garantert blir en fest! Kjøp din billett her.