Fotballåret 2015, del 1

Sesongen har gått, sesongen kommer. Bli med på en vandring i minnenes rike!

Snø har falt, smeltet bort og falt igjen: Det er vinter. Vi skriver medio januar, og det er altfor lenge siden siste tippeligaball ble sparket på norsk jord. Og det er fortsatt lenge til neste tippeligaball gjøres klar for spark. For mange av oss er denne tiden vond, og denne smerten kan bare lindres ved å sammen vandre hånd i hånd med fortindens minner.

Bli med meg, og kjenn på 2015-sesongens fortsatt bankende hjerte. La deg igjen bergta av våre sterke, staute Oddegutter, som sammen med oss skapte magiske øyeblikk. La oss i felleskap kjenne på fortidens eufori.

Forsesongen

Allerede før nyttårsrakettene hadde gnagt hull på ozonlaget, kunne vi si hei til nye bekjentskaper. Fra dypeste Raufoss ankom Oliver, Oliver, Berg Berg Berg!, samtidig som at Espen Ruud skrev seg inn i den voksende rekken av hjemvendte sønner. På den mindre hyggelige siden, så måtte vi ta farvel med André Hansen, Herolind Shala, Snorre Krogsgaard og Clister Kleiven.

Året startet med en nyhet som strengt tatt ikke er en nyhet; Steffen er god. Faktisk så jæskla god at han slo Jone Samuelsen i Vardens bestemannskåring for 2014. Da er du god, da.

Oooooog DER sa det pling i ny spiller inn-mailboksen! Selveste Olivier Occéan så sitt eget beste, og stedfestet 6. januar 2015 at han i minst to år fremover skulle tilby sine tjenester til sine gamle skiensvenner. Alle var glade for hjemkomsten, og både snørr og tårer ble utvekslet da gamle minner skulle vekkes til live.

8527075556_ee019d48c7_o

Gleden var stor da det ble klart at både Olly og Espen skulle hjem. Foto: Sheila SundCreative commons

Signeringstørsten ga seg ikke med det første. For seks dager etter Oliviers pennedrag, så var det en ung gutt fra Herøya som skulle skrive til krampa meldte seg. 12. januar bekreftet Rafik Zekhnini at han ble et fast medlem av a-troppen, og Tor Arne Svartangen kunne melde at det kanskje vanket debut allerede denne sesongen …

Vår kjære langhårede finne måtte ta seg en tur under kjøttøksa, for å rette litt på et tretthetsbrudd. 15. januar kunne han med glede melde at han sannsynligvis ville rekke seriestart. Noe annet ville vært litt trist, for hvordan skulle vi klart oss uten en langhåret finne på banen? Ting blir liksom litt traurigere uten en langhåret finne på banen. Alle trenger en langhåret finne, hvertfall en gang iblant.

22. januar tok Henrik Kjelsrud Johansen bastøfergen over til den andre siden, der Fredrikstad FK ventet. Anledningen var en sesonglang låneavtale, som skulle sikre HKJ spilletid, som igjen skulle sørge for at HKJ bøtter inn tippeligakasser i 2016 and onwards. Vi gleder oss.

Dagen etter kunne alle glede seg til sesongens første ballspark. Alle trofaste tok turen til  Telemarkshallen, hvor tilhørende varmeanlegg hadde sviktet oss igjen. På andre banehalvdel ventet hvittrøyene fra Mjøndalen, som i sedvanlig stil ikke levnet seg selv noen muligheter mot grønnskjortene fra Grenland. Innledningsvis tydet det på at det var en riktig avgjørelse, for vertene kjørte over miniputtene. Men festlig nok vant gjestene ballen i det 14. minutt, og stormet fremover. Christian Gauseth fikk kjenne på kula, og banket den inn i kassa fra 16 meter. Det var stort sett det eneste gjestene fikk til i omgangen, og derfor var det fortjent at Bentley innsatte dagens andre nettkjenning syv minutter etter at halvtimen var passert. Trollmannen fant veien til feltet, dro av halve buskerud og plasserte kula trygt og godt mellom mållinja og nettmaskene.

Overkjøringen vedvarte i kampens andre halvdel, og akkurat som i den første så scoret Mjøndalen først. Og akkurat som i første så kom det som et resultat av en kontring, hvor Diomande til slutt sto for den avgjørende berøringen. Oddegutta presset på etter dette, og det var nummeret før de tilreisende ble presset igjennom veggen. Men ettersom tiden gikk så svant håpet, og de fleste belaget seg på en litt tyngre vei hjem. Helt til Ole Jørgen Halvorsen fant frem gullfoten. På overtid ruslet Thomas Grøgaard frem på kanten. Kragerøyndlingen la til en perfekt mengde kraft og presisjon, og fant Halvorsen i feltet. Østfoldingen la seg til rette, og banket ballen i kassa på hel volley. Nydelig! Dessverre ble det ikke tid til mer fotballspill denne kvelden, og årets første fotballkamp endte med en svært ufortjent poendeling.

I månedsskiftet dro Oddegutta på sin årlige tur til La Manga, og med seg på flyet hadde de prøvespiller Roope Riski. Rikus lillebror satt seg som mål å spille så godt at Deilief ikke så noen annen utvei enn å signere ham. Og første utstillingsvindu kom allerede 27. januar …

Da sto selveste Dinamo Zagreb på den andre halvdelen. Storklubben fra Kroatia var bare uker unna seriestart, og skulle bare gjøre den siste finpussen før herligheten rullet igjen.

Vi fikk juling. Eller grisebank, som det så fint heter. Vi var heldige som slapp unna med fire baklengsmål, så det er ingen hensikt i å rekapitulere dette. Med mindre du ønsker å fremprovosere dype depresjoner, naturligvis.

En som garantert ble å se i sort og hvit den kommende sesongen var Emil Jonassen. Betongbacken ville ta opp kampen med Thomas Grøgaard, og unnet seg selv en ettårskontrakt.

En som IKKE skulle bli å se på Falkum var Roope Riski. Finnen likte ikke 4-3-3 likevel, og takket for seg etter første anledning. Han dro, og siden har ingen sett ham.

16995130356_72309385a6_o

Å spille fotball på La Manga var nok lettere sagt enn gjort. Foto: Creative commons

På månedens nest siste dag var det duket for en ny kamp på varmere breddegrader. FC Vestsjælland befant seg på samme sted til samme tid, og ville måle krefter mot Norges beste lag. De første minuttene bar preg av to lag som ville mye, men som ikke var i sesong. Og vind. Mye vind. Men om kastene var utslagsgivende for hendelsene i det 21 minutt vites ikke. Hvertfall så snappet Olivier Occean opp et elendig tilbakespill, og alene med gjestenes keeper hadde storscoreren en enkel jobb. Dermed tok Odd ledelsen for første gang i 2015, noe som var på tide. Dessverre fikk ikke gutta beholde euforien særlig lenge. Bare syv minutter etter den første nettkjenningen ble vi vitne til den andre. Nok en gang var det en Odder som sørget for at kula passerte linja, men nyresginerte Jonassen hadde nok ingen intensjoner om å sende den bak egen keeper.

Gutta løftet seg etter dette, og sammen med den sterke medvinden sørget de for at kompasslaget ikke passerte nordlige breddegrader før i det 42. minutt. Og da de først passerte banens ekvatoriallinje, så utnyttet de dette til det fulle. Riktignok fikk de en god porsjon hjelp av den lunefulle vinden, for da Viljar Myhra skulle ut og plukke ned en høy crosspasning, fikk ballen en noe uventet bane. Og da en vestsjælling sto midt i kulas kursendring, kunne Odd lite gjøre med at kula etter få sekunder rullet rolig og bedagelig over i banens nordre pol.

Oddegutta forsøkte å utligne ledelsen i andre omgang, men omstendighetene og mange bytter sørgt for at det ble en rotete omgang. Hverken Odd eller Ikke-sør- øst- eller nord-sjælland klarte å vippe hjertets kompassnål i særlig grad.

Årets korteste måned ble innviet med den typen nyheter vi liker aller best. Skogens kongle skulle bli å se på Falkum i tre nye år! Poteten over alle poteter, Håvard Storbæk, gledet seg over utsiktene som altmuligmann, og så frem til den nye sesongen. Det gjorde igrunn vi og.

Månedens første kamp var også årets siste på La Manga. Randers fra Danmark stilte opp i det som nok en gang ble en kamp preget av vind, og det skulle vise seg å bli vanskelig å spille festfotball i orkankast. Den første halvtimen skjedde det stort sett ingenting, hvis vi ser bort fra et par spe forsøk fra gjestenes side. Men etter 34 minutter ble det med ett farlig, da et Randers-innlegg nærmet seg feltet. Curlen ble møtt av Baye Djiby Fall, som gjorde Oddegutta til statister da han satt inn ledermålet. Tre minutter senere skulle avstanden bli dobbelt så stor. Denne gangen må nok Sondrebassen ta sin del av skylden, da en corner fikk vandre ubesvangret inn i nettmaskene. Dog skal nok vinden ha sin del av æren og, på samme måte som i kampen mot Vestsjælland.

Etter hvilen fikk gutta vinden i ryggen, og vi fikk se en helt annen utgave enn det som ruslet av matta bare femten minutter tidligere. Randers slet med å krysse midtbanen, og det var svært fortjent at Mr. Herøya banket inn reduseringen midtveis i omgangen. Men dessverre ble det bare med den ene scoringen, selv om ballen var nær ved å krysse den magiske linja ved flere anledninger. Dermed ble fasiten etter tre La Manga-kamper tre tap, og til sammen fire kamper uten triumf.

Da var det etter hjemkomsten langt hyggeligere å høre at Fredrik Oldrup Jensen hadde fylt bly på pennen, og var klar for å sette sitt trekk på en kontrakt som binder ham til sin store kjærlighet i nye år. Vi vil ha flere som deg, Fredrik!

Etter hjemkomsten dro Oddegutta rett til Aalborg, der stedets yndlinger ønsket sparring før deres møte med Club Brugge i Europaligaens sekstendedelsfinale. Arenaen var Gamle Vejgaard stadion, som ikke kan ha sett sine bedre dager på minst femti år. Om den i det hele tatt har hatt gode dager. Med andre ord ble vi møtt av en matte som ikke var ideell for finspill, og spillet var tidvis deretter.

Vertene behersket underlaget best i innledningen, og etter 15 minutter måtte førstekeeper Rossbach ut i full strekk for å forhindre nettkjenning. Det gjorde han med bravur, og etter det ble det mer og mer Odd. Men laget slet med å bryte ned Aalborgen, og de store mulighetene materialiserte seg ikke. Men etter 35 minutter gikk Ole Jørgen Halvorsen i søla, og dagens pipeblåser viftet pekefingeren i den retning straffemerket antakelig var for 10-15 år siden. Selvsikkert steg Espen Ruud frem, men den hjemvendte sønn så seg nødt til å gjøre seg ferdig med straffemissene før seriestart. Kula ble plassert i god avstand fra stolpen, og danskenes keeper hadde i grunn ikke trengt å kaste skrotten.

Natchez Trace: Cypress Swamp

Det var lite som tilsa at det skulle scores mål på denne banen. Foto: Natchez TraceCreative commons

Aalborg tok igjen over spillet etter pausa, og ble nok en gang nektet nettsus av en god Rossbach. Ledsaget av en anstendig kontigent bortesupportere tok Odd over spillet igjen, og Aalborgingene måtte barrikadere seg i egen boks. Men selv om gutta fikk sine muligheter, klarte ingen å bryte den øredøvende nullen. Dermed endte det med poendeling, selv om gjestene sett under ett var klart bedre enn et hjemmelag i Europaliga-form.

Det er alltid deilig å slå Pors. Det spiller ingen rolle om det er treningskamp og Odd har tallet to bak seg. Det er alltid deilig å slå Pors; bare spør gutta nest beste, og hvordan stemningen var etter kampen mandag 16. februar!

De beste dro til Hønefoss 18. februar, der kriserammede høns ville ha sin siste smak på toppfotball på veldig, veldig lenge.

Som forventet, så tok maestroene fra Tippeligaen føringen fra første øyeblikk. Hønsa var nok ikke vant til det høye tempoet, og slet med å henge med da staute karer fra etasjen over lekte sin lek. Men mulighetene så sjeldent dagens lys, og bare ved et par anledninger ble det farlig foran høneburet. Og begge ganger var det Halvorsen som fikk sjansen. Ved anledning nummer én ble avslutningen litt for svak, men ved anledning nummer to ble det endelig lyd i hønsenettingen. Etter et fabelaktig gjennomspill ble jobben enkel for Halvorsen, som hadde herjet omgangen igjennom.

Denne dominansen ble i overkant stor, og man kan nesten mistenke at laget senket seg i ren sympati da andre omgang startet. Hadde gutta møtt et bedre lag, hadde vi nok sett både seks og syv baller passert Myhra den første halvtimen. Men det var på denne tiden fortjent at Kevin Beugré besørget en utligning, som kom mye takket være en svært gavmild Vegard Bergan. Kampens femten siste minutter ble av en helt annen art, da gutta endelig skjønte at de måtte tråkke på gasspedalen. En rekke låvedører ble åpnet, men kulda fra nabo storelva ødela enhver mulighet. Det er hvertfall en unnskyldning, om ikke en god en.

25. februar datt nok en gladnyhet ned i postkassa. Sondrebassen blir i Odd i enda flere sesonger. Den daværende kontrakten varte ut sesongen, men både han og vi så gleden i en lengrevarende kontrakt. Den kjærleiken!

Dagen før måneden så sin avslutning, ble Notodden og idrettsparken beæret med celebert besøk. Selveste Odd kom på besøk, og da betød det nok ikke så mye at byen måtte handskes med ubetydelige vålerenga i samme slengen. Dette ble en parademarsj for de sterke Oddekarer, som rykket fra rekas gutter fra starten av. Da 17 minutter var passert sto det 2-0 til de kongehvite, takket være Ruud (straffe) og Halvorsen. Med unntak av et par minutter i andre omgang kjørte Oddegutta kampen, og bare utur foran kassa sørget for at seieren ikke ble mer ydmykende.

Da vi rundet mars måned, kunne vi bevitne en ukjent kar på treningsfeltet. Bruno Leite var hans navn, og han skulle gjøre alt i sin makt for å få kontrakt. Deilef var positiv, og lovet ham spilletid i kampen mot Start 12. mars.

Men før den tid ble Falkum visittert av drammens værste gutter. Odd ladet opp med å avsløre at sesongkortsalget gikk som en kanon (relativt sett – sett i forhold til samme tid i 2014), og at det var konenes fortjeneste. 6. mars ble ballen sparket i gang, og de to medaljekandidatene bød opp til et fyrverkeri nesten uten like. Det var aller mest takket være de grønne fra Skien. For selv om vrakgodset scoret etter få minutter, fikk de bank av målkåte Oddegutter. Først ordnet Occean to scoringer midtveis i omgangen etter to innlegg, før Samuelsen fikk ballen på seksten meter bare minutter etter. Siddisen satt foten til, og moste kryssnettmaskene som et resultat av en ellevill scoring. Espen Bugge Pettersen var for året på hell, men denne scoringen kunne han gjøre fint lite med. Rett før hvilen steg Occean frem på nytt, og ekspederte et prikkfritt Ruud-innlegg. Og OllyO hadde ikke gjort seg ferdig for omgangen, for med sekunder igjen på klokka utnyttet han en Pettersen-tabbe, og headet enkelt inn Odds femte mål for kvelden.

3710480555_66d709a157_o

Godsets forsvar var noe fortvilet etter at Odds femte mål var et faktum. Foto: Petras GagilasCreative commons

Den andre omgangen kunne vanskelig gjøres bedre, og den bar preg av at kampen allerede var avgjort. Gutta senket skuldrene, mens David Nielsens gjeng ikke var stort bedre. Men ettersom tiden gikk klarte de å gjøre to nettkjenninger, mye takket være et Oddforsvar som hadde tatt en tidlig kveld. Dermed endte det 5-3, selv om det burde stått 10-0.

Seks dager senere var det makrellenes tur til å møte slakterbenken på Falkum. Mjelde levnet seg selv håp ettersom at Frode Johnsen var opptatt med testimonialkamp i Japan, men det skulle vise seg å bli vanskelig. For Mjelde, altså.

For selv om gjestene ble presentert et par muligheter, så var det klasseforskjell på lagene. Oddegutta viste seg å være litt for gode, selv om Start sendte én ball i nettet rett før halvtid. Men dagens linjemann var usedvanlig god, og gjorde rett da han løftet armen. Tendensene vedvarte i andre omgang, der Odd førte spillet uten å komme til de store mulighetene. Helt til det 62. minutt. Frode Johnsen satt hodet til et Fredrik Nordkvelle-innlegg, og headet kula inn i feltet. Der ble den møtt av en lavtflyvende Jone Samuelsen, som tuppet ballen i kassa bak Opdal. Dermed ble nok en triumf på norsk jord sikret, og på dette tidspunktet var det få som tippet Odd utenfor medaljeplass.

Dagen før ovennevnte oppgjør, kunne vi med glede lese at Thomas Grøgaard var en fornuftig kar. Så fornuftig at han uten tvil ville binde seg til sin følgesvenn i livet for ytterligere år. Ingenting var skrevet i blokkbokstaver, men vi kunne ikke gjøre annet enn å saluttere denne veloverveide og definitivt riktige intensjonen.

Årets siste treningskamp på norsk gjord ble unnagjort 21. mars. Tradisjon tro tok de gule fra Lillestrøm turen for å måle krefter mot de grønnkledde for siste gang. Det ble en festlig affære. Hvertfall for de av oss som heier på Odd …

Tolv minutter tok det å omsette et vedvarende press til mål. Bentley fant veien langs kanten, og i boks ventet x-fugl OllyO. Sistnevnte lekte seg med gjestenes forsvar, og headet enkelt inn ledelsen. Oddrane kjørte på, men måtte vente til det 38. minutt for å se den neste scoringen bli en realitet. Ruud fikk ballen på 17 meter, og gjorde kort prosess. Heistads store sønn og livsveileder peilet inn kryssnettmaskene, og satt Arnold Origi i en umulig situasjon. Umulig, i form av at han sto uten en sjanse. Lekkert!

Men lskerne hadde ikke gitt helt opp, selv om laget var like samlet og fattet som klientellet på Rudolf kiosk tirsdag formiddag. Syv minutter ut i andre omgang reduserte gjestene som et resultat av en Fofana-kanon, men det var stort sett det eneste de fikk til i denne kampen. Og det ble ikke stort bedre av at Oddegutta sloknet alt som var av håp bare sekunder etter reduseringen. To scoringer av Occean og Halvorsen sementerte triumfen, og resten av kampen ble en parademarsj. To scoringer senere, av Skotfoss-sønnen Johnsen og Tollnes-sønnen Mathias Fredriksen, sørget for at slakt-sifrene 6-1 stod seg både til og etter full tid.

Kvelden ble avsluttet med en kick-off av det trivelige slaget, som igjen kulminerte med en kontraktsforlengning av verdens beste Jone. Kan vi få flere av disse kveldene? Det hadde vært ganske gøy. Ikke at vi trenger Jones signering med det første, for den han skrev denne kvelden holder jo til 2019 …

Årets siste finpuss ble foretatt 30. mars, og gutta hadde for anledninge tatt turen til Sverige og Borås, for å møte topplaget Elfsborg. Begge lag var belemret av landslagssfravær, men det sto ikke i veien for en kamp av det interessante slaget.

Dog bar ikke de første 30 minuttene preg av at det var to topplag som maltkrakterte matta. Hverken Odd eller Elfene fra Borås evnet å sette supporterhjertene på prøve. Men plutselig smalt det, og til glede for tilreisende supportere, så var det gjestene som tok føringen. Jonassen sendte ballen inn i feltet, og startet dermed en rekke med følgesjanser som sjeldent har sett sin like. Både Occean og Halvorsen prøvde seg uten hell, men på det tredje forsøket klarte sistnevnte å krangle kula i kassa. Og da katta var ute av sekken, ble det fart på sakene. Gutta kjørte på, og ble premiert ti minutter etter det første målet. Occean ble meid ned i feltet, og tok selv ansvar fra krittmerket. Kanadieren var i det nådeløse hjørnet, og sendte ingen varme tanker i Elfsborgkeeperens retning.

Oddrane kjørte på også i den andre halvdelen, uten at de nå var like dominante. Men det kulminerte i nok et nettsus, da Storbæk og Bentleys fine kantspill til slutt gav Occean sjansen i boksen. Alene med keeper var Olly sikrere enn banken, og han banket inn dagens tredje og siste scoring. Dermed ble forsesongen avsluttet på best mulig vis.

Nå kunne april og sesongen 2015 bare komme …

Del to kan du lese neste søndag!

Forsidefoto: Torley Creative commons