Fotballåret 2015, del 3

Kom mai, du skjønne milde! Kom barter, oljebarn og måker, selv om dere ikke er like skjønne og milde.

Så var det denne tiden på året, hvor Telemarks bebartede befolkning mer enn fordobler seg. 3. mai ankom en liten delegasjon karsk og skinnvester Skien, for å møte deres store helter. Heltene fra Telemark, legendene over alle legender.

De sorte og hvite startet best, og levnet coverlaget få muligheter i innledningen. Allerede etter tre minutter kunne Jone jonet ballen inn bak André Hansen, men keeperen fikk såvidt dyttet kula vekk. Rosenborg hadde fint lite å vise til i starten, men etter ti minutter kom de på én av få visitter. Fikk et billig frispark på hjørnet av feltet, noe Pål André Helland var ivrig på å ekspedere. Vi skal være forsiktige med å kritisere murer, for vi ser hvorfor de færreste vil være en del av den, men sjeldent har en mur hatt så store sprekker. En lumpen avslutning fant veien gjennom den smuldrende veggen, og tok Sondre Rossbach på senga. Sondrepus gjorde det han kunne, men klarte da ikke å forhindre en høyst ufortjent gjesteledelse.

Bartene ville ha mer å si etter scoringen, og lagene delte broderlig på ballen. Uten at det skjedde stort de neste 15 minuttene. Men da 26 minutter ble bikket, fikk de mange sorte og hvite rusle opp i feltet, da anledningen var hjørnespark. Ballen ble svunget inn, og fant Olivier Occean. Han pannebrasket læret mot motsatt stolpe, der Bentley ventet. Befinnende bare centimetre fra den gyldne linje, ble det en enkel oppgave for nigerianeren. Han satt hodet til og kula forsvant inn i nettmaskene.

Stillingskrigen fortsatte etter utligningen, hvor Odd hadde marginalt mer ball, men bartene sto for den største sjansen. Etter 37 minutter ble Rossbach utfordret av et langskudd, og klarte såvidt å dytte ballen i stolpen. Uheldigvis endte returen opp hos Aleksander Søderlund, som hadde en hel kasse å sikte på. Men på uforklarlig vis klarte den nyflyttede franksværingen å sparke nådestøtet i egen hæl, og bort fra fare. Og da det ikke ble scoret på sjansenes mor, så sto det 1-1 til pause.

Søderlunds sjansebrenneri skulle fortsette etter pause. For Rosenborg var mer tent enn vertene etter hvilen, og skapte det meste av interesse i den følgende perioden. Men mye takket være Søderlund, så uteble nettkjenningene. Både etter 48 og 55 minutter ble han servert noen gavepakker uten sidestykke, men han traff alt annet enn målet. Da Søderlund kom til sine begrensinger, kom Odd mer til sin rett. Oddegutta presset på, og bartene slet med å spille seg ut. Dessverre uteble sjansene, og det skulle straffe seg.

For med ti minutter igjen på stadionuret, ble ballen pumpet inn i Oddboksen. Ut av ingenting pekte dommer Svein «tvilsom» Moen på straffemerket, angivelig fordi Thomas Grøgaard håndterte Søderlund litt for bokstavelig. Noe som naturligvis var helt feil. Fra straffemerket var Riku Riski ikke sikker, men flakset såvidt ballen inn under Rossbach.

Dermed måtte Oddegutta opp og frem, og ballen ble gang på gang pumpet inn. Dessverre så det ut til at gjestene skulle holde stand. Helt til det 89. minutt. Håvard Storbæk løp det han var kar for, og ble lagt i bakken av en klønete gjest. Da dette skjedde i boksen, måtte Moen gjøre det rette (dog etter noe betenkningstid). Straffen var klar, og skulle behandles av Espen Ruud. Heistadgutten satt fot til ball, og var sikker på nettsus. Dessverre var burvokter minst like sikker på redning, og gjettet rett. Ballen ble fistet ut, og Odds siste sjanse endte i ingenting. Dermed endte det med borteseier, selv om det var akk så ufortjent.

Tapet mot bartene var en stor skuffelse, men bare tre dager senere kom første mulighet for revansj. Gutta dro til Oslo, for å ta fatt på 2. divisjonsklubben Skeid i anledning cupens andre runde.

Oddegutta førte oppskriftsmessig an, og det tok ikke lang tid før den første ballen lå i nettet. Skeid har ikke deltatt i toppen på en god stund, og hadde nok glemt hvor god Frode Johnsen er. Da ballen kom inn fra venstre, fikk skotfossingen stå helt alene på bakre, og kunne enkelt bredside ballen inn. I denne omgangen var ballen oftere inne i Skeid-boksen enn andre steder på banen, så det var bare et spørsmål om tid før neste Odd-jubel ble hørt fra Nordre Åsen. Men det skulle komme fra uventet hold. Et Håvard Stobæk-innlegg landet på 14-15 meter, hvor Emil Jonassen var nærmeste odder. På oppspretten dundret han til, og ballen fløy i en perfekt bue over halve Skeid, inklusive keeper.

8334074971_1eb5335065_o

Den gamle storheten Skeid har nok sett bedre dager. Foto: Faruk Ates Creative commons

Men selv om sjansebonanzaen foregikk foran det røde målet, så var ikke oksene helt lammet. På én av få kontringer fikk Jibril Bojang gjøre som han ville. Fra midtbanen førte han an, frem til kanten av boksen. Der sendte han avgårde en rapp avslutning, som kort tid etter endte opp i motsatt kryss. Dermed var ikke spikeren satt da lagene vandret mot garderoben.

Og reduseringen hadde nok satt sine spor i både hjemme- og bortelag, for vertene var langt farligere etter hvilen. Ved flere anledninger ble de tilreisendes hjerter satt under press, og det hadde nok ikke vært helt ufortjent om de røde hadde stjålet med seg en utligning i denne perioden. Men Odd var definitivt ikke ute av spillet, og utover i omgangen ble det mer og mer sort og hvitt. Og til slutt ble både hammer og spiker hentet frem. Nesten på overtid ble ballen slått inn fra høyre, og som ved den første scoringen ventet Johnsen på bakre. Denne gangen var han under oppsyn, men det hindret ham ikke i å heade ballen inn i motsatt hjørne. Og bare for å strø salt rundt spikeren, ble en fjerde scoring initiert. Etter en kanonade ble ballen liggende foran kassa, og Jonathan Lindseth inviterte seg selv inn i målfesten ved å banke den opp i nettaket. Dermed endte det med en komfortabel seier, selv om gutta nok kunne tenke seg å avslutte det hele litt tidligere.

Vel hjemme, kunne vi lese at Odd er institusjonen som bidrar klart mest til profileringen av Skien, Grenland og Telemark. Det visste vi selvsagt fra før, men det er ingenting i veien for at andre også skal få vite det. Godt jobba!

Odd og Stavanger har ikke vært en god match de siste årene, men dette var noe som Fagermo og gutta ønsket å gjøre noe med 10. mai.

Og da ballen ble sparket i gang, så kunne vi se et bortelag som virkelig ville endre den lite hyggelige statistikken. Gutta kjørte over Viking i innledningen, og det skulle betale seg etter 15 minutter. En Grøgaard-corner fant veien til Olivier Occéans hode, som kontrollert headet inn ledelsen. Dessverre medførte dette at vikingene våknet, og den spruten som preget gutta i starten, ble kriget i senk. Viking tok over, og vi bør takke noen menner i sort for at ledelsen ikke ble tatt igjen etter det 25. spilleminutt. Rossbach måtte gi retur på et langskudd, og først på ballen var Veton Berisha. Han headet kula i kassa, men ble utrolig nok avblåst for offside. For én gangs skyld var karma på vår side, for det var i grunn ganske langt unna en reell offside. Viking ble ikke mindre tente av dette, og kjørte over et sjokket Oddlag ut omgangen. Bare en god Rossbach sto mellom vertene og mål.

Overkjøringen vedvarte i hele 2. omgang, og det var svært fortjent at utligningen kom etter 53 minutter. Yann-Erik de Lanlay fikk uforhindret vende i boksen, og fra 13 meter bredsidet han ballen inn i det lengste hjørnet. Resten av kampen kan best beskrives som en vedvarende viking-farlighet,og det var bare en rekke mirakler og en sinnsvakt god Rossbach som stengte buret. Dermed endte det med en poengdeling som gjestene utvilsomt var mest fornøyde med.

Vegard Bergan er en trivelig kar, det vet vi. Og en god fotballspiller. Enda trivelig og bedre ble han i våre øyne 12. mai, da han satt penn til papir, og lovet bort både kropp og sjel til oss i enda nye år. Hurra!

De usleste av de usle. Kall de hva du vil, men 13. mai fikk vi igjen ucelebert besøk på Falkum. Drammenserne var på sin årlige rølp, og gikk inn med høy sigarføring og enda høyere selvtillit. Det måtte vi gjøre noe med.

287044677_d4d87d18dc_o

Fredelige Grenland ante fred og ingen fare, men plutselig var både godset (t.v.) og godsetunionen (t.h.) tilstede. Foto: Jose Maria Minarro Vivanco Creative commons

Og det var tydelig at gutta ikke unnet godset noe, for det var bare ett lag på banen i innledningen. Jone var centimetere unna å pangåpne oppgjøret, men kanonen fra 25 meter passerte på feil side av stolpen. Samme man var i sentrum ti minutter senere. Ved den anledningen ble han, i boksen, offer for ufin håndtering, men selv om han ble ulovlig behandlet, førte det til ingenting. Straffe? I think.

Med dommer i ryggen, løftet gjestene seg for en stakket stund. Men etter den lille perioden ble besittelsen igjen preget av sort og hvitt, og etter timen spilt burde nok Halvorsen sendt vertene i føringen. Verdens kjekkeste sarping fikk stå alene da innlegget ble servert, men fikk hverken trøkk, sting eller snert i avslutningen. Men presset skulle gi utslag etterhvert. Bare minutter før halvtid fikk Jone Samuelsen ballen på 25 meter. Han dro lekende lett av 2-3 godsinger, og ladet venstrekanonen. Fra utenfor boksen peilet han seg inn på stolperota, og Bugge Pettersen kunne ikke annet enn å grine i desperasjon da ball kysset nettmasker.

Oddegutta hadde det angivelig like gøy også etter pustet i bakken, og etter 62 minutter ble det enda festligere. Olivier Occéan dro seg forbi en hel haug mørkeblå, og tvang Pettersen ut i en sjelden redning. På returen var Bentley, som iskald plasserte ballen i nota foran Oddrane. Beskyldningene om at Olly gjorde ulovlige ting for å leke seg forbi alle godsingene, er feil. Selvsagt. Noe annet skulle tatt seg ut. Heltene hadde stålkontroll på begivenhetene, og gjorde stort sett som de ville. Gjestene fant på lite fanteri, og måtte nok erkjenne at de hadde møtt sine overmenn da dagens pipeblåser satt fløyte til munn. Vi kunne fastslå at det ble en fortjent seier, og alle var glade. Nesten. Ole Jørgen var enda gladere, for han kunne avsløre at han, som Vegard, hadde solgt kropp og sjel til oss i enda flere år. Hurra!

Partydagen før partydagen. Russens store festdag (én av mange), og fotballens nasjonaldag. Det er i korte ordelag noe av det 16. mai er. Arenaer over det ganske land pyntes til fest, og hornmusikken kjører generalprøver før morgendagens rusleturer. Alle ser frem til denne dagen, og forbundet har som mål å sette opp oppgjør som kimer til folkefest. Derfor kom FK Haugesund på besøk denne dagen.

Ja, du leste riktig. Forbundet mener at FK Haugesund var den rette motstanderen for å skape liv og røre. Ikke Sandefjord, bæringer eller engens. Vi applauderer!

Uansett, så vanket det god fotball på godtfolk denne varme lørdagen. Festinnledningen var av det trege slaget, og det skjedde fint lite den første halve timen. Først da begynte det å skje ting av interesse på Falkum. Et innlegg ble møtt av Olivier Occéan, men kanadieren klarte ikke finnne annet enn tverrliggeren. To minutter senere fikk Halvorsen muligheten etter et innlegg, men heller ikke hans hode var fininnstilt denne gangen. Og da Olly fikk sin andre sjanse bare minuttet etter Ole Jørgen, skulle det heller ikke gå. Nok en gang etter et innlegg, men denne gangen var det kanadierens fot som forårsaket missen.

Det eneste gjestene fikk til denne omgangen, var det Christian Gytkjær som sto for. Den nå trøndererte dansken fikk ballen i boksen, og datt som en potetsekk. Det eneste aberet for hans del var at ingen var nær ham. Selv ikke folk med skjegg kan lure dommerne, altså.

Etter hvilen ble det mer og mer Odd. Ti minutter etter restarten ble Halvorsen levnet nok en mulighet, men heller ikke denne gangen var hodet helt på rett plass. Men med Gytkjær i mente, er det ikke dermed sagt at pipemennene alltid gjør det rette. Etter 69 minutter ble Bentley feid ned, men det var dessverre én mann som ikke så det alle andre så. Og følelsen av ikke-hjemmedømming ble enda mer nærværende etter 77 minutter. Etter et perfekt frispark fikk Fredrik Oldrup Jensen stå helt alene på 12 meter, og headet enkelt inn ledelsen. Trodde han, og vi. For ut av intet var det én mann som tydligvis hadde bommet på datoen, og sto på sidelinja og flagret som en bajas. Hele verden så at Fredrik var onside, bortsett fra han ene som sitter på makta. Er ikke det typisk?

21861465400_2eb3cdec8a_o

Selv festløvene ble pessimister da det ble klart at den store festdagen skulle akkompagneres av et lite festlig Haugesund. Foto: Tambako the Jaguar Creative commons

Men selv med 13-14 mann mot seg, så klarte gutta gang på gang å skape farligheter. Dessverre var ikke lykken like bistående foran mål, og da tiden rant ut, måtte vi akseptere en svært ufortjent poengdeling. Til slutt må vi slenge inn litt selvskryt. Vi laget en jævla god TIFO til denne anledningen, det skal vi ha. Kudos til TIFO Oddrane! Vi var ikke alene om å dra frem «pollenallergien» da dette ble vist frem.

Poengdeling, eller ei. Dette var økonomisk trivelige tider for 3. etasje. Først ble Odd flyttet opp i grønn sone, som betyr at klubben endelig var fri og frank fra forbundets klamme hender. Mer eller mindre, hvertfall. Og ikke nok med det, så skulle Oslo-døra endelig lukkes opp. Navnet er Bjørn Richard er navnet, og han kan fortelle at det var han som foreslo å gå tilbake til «bare» Odd. Egentlig ville han ha Odd Telemark, men vi er så tilgivende at det forslaget lar vi gå i glemmeboka. Uansett … Happy days! Hvordan går det med Oslo-prosjektet, forresten?

25. mai måtte Oddrane nok en gang passere polarsirkelen, da med destinasjon Tromsø. Hjemmelaget var tratisjon tro i trøbbel, og hadde ikke stort å vise til før dette oppgjøret.

Tre minutter tok det, før hjemmefansen kunne snu tvil til tro. Et noe passivt Oddforsvar lot Remi Johansen sleive fra 16 meter. Sleiven traff Steffen Hagen, og Rossbach var sjanseløs da ballbanen plutselig var destinert krysset. Heldigvis skulle det ikke ta lang tid før urett var gjort rett igjen. Espen Ruud var på en av sine mange turer opp langs kanten, og fant tid til å både sikte inn og utføre et innlegg. I boksen traff han Occean, som tvang vertekeeper Pål Vestly Heigre ut i full strekk. Returen endte opp hos Bentley, som fikk en enkel jobb da han hodestøtet inn utligningen. Sjokkåpningen ble etterfulgt av en periode der Oddegutta stort sett gjorde som de ville. Etter 13 minutter fikk Ruud øve seg på sin signaturcorner, men Heigre fikk med hell og (lite) dyktighet vippet ballen ut på feil side av stolpen. Etter det første kvarteret roet det seg noe, selv om Oddegutta hadde ballen klart mest. Men da sjansene ikke kom, så det ut til at stillingen skulle holde seg omgangen ut. Helt til det 42. minutt. Espen Ruud sleivet på egen halvdel, og sendte Ondrasek fri på kanten. I boksen kom Magnus Andersen stormende alene, og da ballen kom hadde han en enkel jobb. Ball ble bredsidet i tom kasse, og det resulterte i at gutan ledet da pipe ble blåst.

Den andre omgangen ledet definitivt ikke an som den første. Selv om gutta hadde mest ball, så tok det tid før de store anledninger kom. Men da 60 minutter nærmet seg, ble supporterblodpumper nok en gang satt på prøve. Espen Ruud skulle få enda et forsøk fra hjørneflagget, og da han la kula selvsikkert ned i sirkelen, skjønte nok de fleste hva som skulle skje. Ballen invaderte boksen, og var faretruende nær første stolpe da Heigre rakk å reagere. Heldigvis, for vår del, klarte han ikke å gjøre annet enn å sette en finger på prosjektilet før den kysset nettmasker. Resten av omgangen ble et antiklimaks, da det i hovedsak bestod av Jonebassens ene mulighet etter 87 minutter. Og da han feilet alene mot keeper, så måtte de tilreisende igjen ta til takke med en ufortjent poengdeling.

Neste del kan du lese neste søndag!

Forsidefoto: RalfCreative commons