Fotballåret 2015, del 8

Medaljekrigen!

At Odd er populære, det vet jo alle. Men at Oddebutikken måtte sende hele lageret til Tyskland, Singapore og Libanon, den så vi ikke komme før sesongen. Men så skjedde, og siden starten av september har det som kjent vært vanskelig å oppdrive Odd-drakter i anstendige størrelser. Det kan vi leve godt med, så lenge vi vet at halve Westfalenstadion går kledd i hvitt.

11. september er en merkedag i Odds historie. Hvorfor? På denne datoen lovet Captain Awesome (Steffen Hagen) både tro og kjærlighet til klubben i fire nye år! Våre alle Steffen proklamerte at Telemark er det beste sted på jord, og her følte han seg hjemme. Ok, han sa ikke akkurat det, men vi kan tenke oss at han mente det. Vi applauderer!

IMG_0110

Alle gledet seg over at Steffen skulle bli! Foto: Laurie Redstone

Neste kamp på programmet kom 13. september, da Bodø/Glimt fløy ned fra det kalde nord. Jan Halvor Halvorsens gutter hadde funnet det for godt å stramme opp bak etter 5.000 baklengs, og hadde gjort et solid byks oppover.

Begge lag åpnet offensivt, og det gikk mye frem og tilbake. Men ettersom tiden gikk ble tannbørstene børstet lenger og lenger tilbake, og det lå et Oddemål i tannkremen. Etter 18 minutter jaktet Pappa Diouf en bakromsball, men hardt press førte til at avslutningen ikke evnet å skremme emaljen av noen.

Få minutter senere innledet Occean det som skulle bli et kalas av brente sjanser. Først ble en avslutning fra kort hold slått unna, før han gjorde det samme rett etterpå. Deretter fikk han to store muligheter på hodet, uten hell. I mellomtiden hadde Bentley funnet veien til stolpen, så det var liten tvil om hvem det var som holdt i tannbørsteskaftet. Oddegutta kjørte på før hvilen, men med en effektivitet på linje med en lunte uten dynamitt, så ble det målløst før hvilen.

Oddegutta tok vare på ballen i andre omgangs innledning, uten å gjøre det helt store. Men da 52 minutter ble passert, ble ballen pumpet inn i boksen. Gjestenes Sané fant det for godt å håndtere OllyO i overkant hardhent, noe som ble premiert med et straffespark av den sortkledde. OO var ikke snauere enn at han tok det selv, og banket inn en veldig fortjent ledelse.

Vertene hadde lyst på mer, og kastet seg frem i jakten på mer. Occean fikk en ny mulighet etter 63 minutter, men heller ikke da ble det fart i headingen. Men selv om spydspissen ikke fikk det til, så var det andre som kunne få fart på sakene. Tolv minutter før slutt ble Ruud spilt frem på høyrekanten. Han løftet blikket, og så med en gang at Nordkvelle ville ha ballen på 14 meter. Kula ble løftet i en perfekt bue, og ble møtt av ‘Kvelles høyres fot på nevnte punkt. Få hundredeler senere passerte prosjektilet linja ved nærmeste stolpe, og Londak kunne ikke gjøre annet enn å se på at de sorte og hvite ble enda sikrere på seier.

Dog tok det ikke lang tid før det ble spenning igjen. Fire minutter før slutt ble balleb slått inn i vertenes felt, hvor den ble møtt av Erik Tønne. Fra sin posisjon på 14-15 meter siktet han seg inn på det lengste hjørnet, uten at det luktet brent av forsøket. Men han fikk en solid dose hjelp av et kommunikasjonsløst Oddforsvar, hvor alles ansvarsfraskrivelse gav ballen anledning til å vandre ufortrødent inn i nettmaskene.

Men tiden var knapp, og Oddrane hadde god kontroll til tross for reduseringen. Glimterne klarte ikke å følge opp målet, og det endte med en særdeles fortjent seier til de tannkremreklamehvite fra Skien.

De gode nyhetene kom tett om dagen, og det ble ikke dårligere 17. september. For da ble høyrebackplassen sikret i minst 20 år fremover. Unge Erik Eiking satt penn til papir, og proklamerte sin kjærlighet til Odd i mange sesonger fremover.

Tre dager senere var det dags for å avlegge homsepatruljens favoritter en visitt. Jugendguttene hadde som vanlig ingenting å spille for, annet enn æren foran de 200 som gadd å møte opp. Cirka hundre av disse var på bortetribunen, bare så det er klart.

Det var tydelig at Aalesunderne hadde studert Odd nøye, for allerede etter 20 sekunder ble det første skuddet løsnet. Men i motsetning til Samuelsens uklanderlige stupheading mot Dortmund, så var Thrandarsons forsøk av det ufarlige slaget.

Den første store muligheten kom i favør bortelaget. Tre minutter ut i kampen ble et Ruud-innlegg curlet inn. Grytebust forsøkte å buste ballen vekk, men sendte den bare rett i et Oddbein. Flere Oddegutter forsøkte å pirke inn sprettballen, men uten hell. Dermed ble ikke farligheten omsatt.

Men der flaks måtte ha spilt inn i det tredje minutt, var det ren skjær udyktighet som gjorde at Mostafa Abdellaoue ikke sendte vertene i føringen et kvarter ut i kampen. På et innlegg fra Jo Nymo Matland fikk Mos stå helt alene på fem meter, men på uforklarlig vis klarte han å banke ballen minst fem meter over.

Dessverre var skuddkvaliteten betraktelig bedret ti minutter senere. Etter et hjørnespark fikk Mos ballen på 13-14 meter, litt skrått for mål. Han forsøkte seg nok en gang, men sleiven så ut til å bli av den ufarlige sorten. Dessverre førte det til at alle i hvitt ble tatt på senga, da Leke James plutselig ventet på bakre stolpe og pirket inn ledelsen.

Heldigvis tok det ikke lang tid før utligningen kom. Riktigok bar gutta preg av det faktum at de lå under, men det betød ingenting da angrepet ble satt i gang i det 34. minutt. Bentley var destinasjonen for en tversoverpasning, og han så seg ut Nordkvelles løp i boksen. ‘Kvelle dro seg ned mot dødlinjen, og spilte ut til umarkerte Pappa. Faderen satt bredsiden til, og trillet enkelt inn kvitteringen.

Etter hvilen var Odd interessert i å vise seg fram som et helt annet lag. Gutta spilte med gnist, og presset de oransje bakover. Og i det henseende var det svært fortjent at ledelsen ble tatt i det 55. minutt. Bentley vant ballen på sin høyrekant, og forserte innover. På 30 meter var Papsen freidig nok til å stjele ballen fra nigerianeren, før han dro en tunell på Mäntylä og enkelt bredsidet den i det lengste hjørnet. En deilig scoring av leiesoldaten!

Oddegutta virket komfortable i ledelsen, og hadde god kontroll på begivenhetene. Ulrik Flo kunne med litt mer hell satt inn dagens tredje etter 64 minutter, men stryningens stupeading ble møtt av en kvalitetsredning. Vertene slet med å få til noe som helst, og ti minutter før slutt mistet nok de fleste på hjemmetribunen håpet om poeng. Espen Ruud fikk lov til å ta et frispark fra 35 meter, og siktet seg inn mot straffemerket. Der fikk FredrikOJ gå merkelig alene, og TheFredO takket og bukket ballen opp i krysset.

Allerede da begynte det å bli tomt på Color Line, og det så ut til at hjemmelagets håp svant med uttynningen. Odd gjorde som de ville, men ikke mer enn de måtte de siste minuttene, og sikret 3-1-seieren uten unødig energibruk. Dermed kunne gutta reise hjem med en etterlengtet og fortjent triumf.

Det er alltid deilig å banke Pors, er det ikke det? Det syntes hvertfall tredjelaget, da de blaa fra vessiaa listet seg over kommunegrensa. De gikk enda stillere i dørene på veien tilbake, da framtia hadde gitt porserne grisebank, visualisert med sifrene 3 og 1.

September hadde såvidt ikke rukket å bli tilbakelagt, da laget fra Olavs utkant ruslet hjem til Olavs hjemlige trakter. Gjestene var mer opptatt av sånne kjedelige cupfinalegreier, og ville nok ikke fokusere på denne kampen. Trodde vi, hvertfall.

Oddegutta presset høyt fra første sekund, og viste at de ville noe i denne kampen. Flere halvsjanser ble skapt, men hverken Diouf, Bentley, Ruud eller Occean klarte å sette ballen i nota de ti første minuttene. Men da gjestene stilte opp med månedens gavepakke, så var det ikke mulig å feile …

Occean ble spilt igjennom sentralt, men ballen ble litt for lang. Gjestekeeper Lasse Heinze skulle bare skjerme kula ut, men lot Occean vandre forbi. Olly spilte inn til Diouf, som enkelt satte inn ledelsen i det tomme buret.

Oddegutta trillet mye ball etter ledelsen, uten å få til det helt store. S08 kom på noen sporadiske visitter, og det kunne blitt farlig halvveis ut i omgangen, da Simen Brenne fikk heade umarkert fra 6-7 meter. Mannen har ikke scoret i årevis, og var langt unna å ta vare på denne sjansen.

Lasse Heinze kunne gjøre annet enn å drite seg ut. Det fant vi ut i det 33. minutt, da Olly ivaretok et Nordkvelle-innlegg. Kanadieren headet ballen i bakken og opp, og den fikk en så høy bue at alle naturlover sier at det skulle være ureddelig. Men ney. Som en detonert ketchupbombe strakk Heinze seg opp i taket, og fikk såvidt sprutet ballen opp i tverrliggeren og ut.

Oddegutta produserte flere gode sjanser før hvilen, og både Berg og Ruud burde nok pyntet på resultatet før hvilen.

Oddepresset fortsatte etter hvilen, og den neste store sjansen materialiserte seg fem minutter etter bakkepusten. Bentley dro seg inn fra høyrekanten, og fikk plutselig fritt leide mot kassa. Men den dribleglade forsøkte heller å dra av en ny mann, istedenfor å prøve lykken. Ikke dagens beste beslutning, det.

Sammenslagsklubben fra øst var ikke helt borte, selv om laget tidvis ble spilt ned i jorda og ut igjen på den andre siden. Et gjesteinnlegg fikk vandre gjennom hele feltet, før det ble møtt av Claes Krohnberg på den andre siden. Krohnen smelte til, men evnet ikke annet enn å sette nettmaskene på feil side i bevegelse. Eller riktig side, sett fra vår side.

Sarpingene var noe mer med i den kommende perioden, uten at Rossbach ble særlig varm i trøya. Tiden gikk, og da de siste 20 minuttene ankom, ble vi vitne til en Oddsjansebonanza nesten uten sidestykke …

Først ble et knallhardt innlegg slått mellom keeper og stoppere, hvorav både Ruud og Occean var to centimetere for korte. Minutter etter ble Halvorsen spilt igjennom, men vår gode venn snublet i avslutningsøyeblikket. Deretter fikk Bentley stå alene på første stolpe etter et Ruud-frispark, og lobbet ballen mot bakre. Dessverre hadde ingen luktet den lunta, og ballen rullet ut i ingenting.

Sekunder etter ble Halvorsen sluppet løs i feltet. Han dro av en mann, før han brutalt ble revet ned av en av Olavs menn. Sikkert én av de på korttidskontrakt. Dagens pipeblåser så ingen grunn til å overse forseelsen, og pekte mot merket. Olly skrittet sine skritt opp, og så seg ut sitt treffpunkt.Og blåste ballen milevis over.

Sarpingene satte igang et spedt forsøk rett før slutt. Kachi, mindre kjent som Onyekachi Hope Ugwuadu, fikk ballen på 30 meter, og forserte metere. Fem meter senere satte han til livs et skudd med kraft på Per Egil Ahlsen-nivå. Det var også velplassert, da det dundret inn i stolperota til høyre for Rossbachen. Unødvendig å si at denne var utagbar.

Sjanser og spill tatt i betraktning så var dette svært ufortjent, men Oddegutta hadde ikke gitt seg. Med sekunder igjen på klokka ble et frispark slått opp mot sekstenmeterstreken. Der ble den stusset videre av Occean, og nedfallet ble tatt hånd om av Halvorsen. Med en utrusende keeper måtte østfoldingen bare unngå at den traff ketchupmannens kropp. Og innenfor målets rammer, selvfølgelig. Ikke ti meter over, som ble resultatet her. Ett utspark senere sa dagens sortkledde at nok var nok.

Araberne er et hyggelig folkeslag, og 4. oktober var det duket for nok et oppgjør i den vindfulle, men trivelige byen.

2983709225_e135b56979_o

Det var en fin dag i Haugesund. Foto: Photo RNW.org Creative commons

Begge lag ville mye i innledningen, uten at det skjedde stort. Men Odd tok mer og mer over ettersom tiden gikk, og det første store muligheten materialiserte seg allerede etter 17 minutter. Zekhnini ble spilt igjennom, og hadde bare Bråtveit mellom ballen og målet. Dessverre ble avslutningen for dårlig fra en noe skrå vinkel.

Fire minutter senere fikk Samuelsen ballen i feltet. Han forsøkte å komme seg forbi en araber, men ble felt i forsøket. Fra merket fikk Olly muligheten til å revansjere bommen fra S08-kampen, og han håpet nok på et bedre treff. Og han traff bedre, men ikke bedre enn at Bråtveit gjettet riktig.

Occeans sjansebrenneri begrenset seg ikke bare til straffemissen. I det 25. minutt fikk han stå helt alene etter et gjennomspill, men fra fem meter skøyt han rett på sisteskansen. Eller spikeren i den åpne låvedøra, for å spinne en metafor.

Men selv om effektivitet var et fremmedord i de første minuttene, så presset Odd på. Da trettitre minutter ble skrevet inn i historiebøkene, fikk Zekhnini et fremspill på venstrekanten. Han fant Nordkvelle på kanten av boksen. Sistnevnte tok et touch, og klinte til med bredsiden. Øyensynlig tagbart for keeper, men det gjorde ingenting da ballen forsvant inn i nettmaskene, ikke så langt fra det lengste krysset.

Oddegutta ville ha mer før kaffe- og tepausen, og bare to minutter etter FrekkNs deilige treff, kunne Rafik gjort det helt store. Han dro den klassiske spilleballenenvei-løpeannenvei-finta forbi ikke mindre enn to mann. Dermed var han nok en gang alene mot keeper, men fra enda skråere vinkel ble det vanskelig å få noe ut av det. Presset vedvarte ut omgangen, men dog resultatløst.

Haugesundianerne løftet seg etter hvilen, og det ble ikke like enkelt for Oddegutta å skape noe. Først etter 63 minutter kom omgangens første sjanse, og det var av den store arten. Rafik Zekhnini spilte vegg med Ruud, og fikk plutselig stå helt alene på åtte meter, litt til høyre for kassa. Han siktet seg inn mot nærmeste stolpe, men ble hindret av Bråtveit som klarte å beinparere kula i stanga og ut. Men ikke lenger ut enn at Nordkvelle fikk tak i den, og prøvde seg på første forsøk. Han får nok skylde på at ballen kom fort, for returforsøket forsvant godt over målet.

Gutta hadde god kontroll, men vertene kom på sine visitter. Én av disse ble foretatt i det 69.minutt. Odd mistet ballen i bakre rekker, og den fant veien til Simon Diedhiou på kanten av boksen. Med et par enkle finter stakk han fra to oddere, og så banket han ballen opp i krysset. En brukbar prestasjon, selv om forsvarsarbeidet ikke blir satt i glass og ramme med det første.

Grindhaugs gutter var med ett mer med i kampen, og det var ikke lenger gitt at alle poengene skulle til Skien. Flere halvsjanser ble satt, og etter 88 minutter satt den.

I Bråtveits nett!

Odd vant ballen høyt i banen, og Bentley satt fart ned mot dødlinjen. Med høyrebeinet, også kjent som trebeinet, lempet han ballen inn mot ellevemetersmerket. I duell med en FKHer steg Occean opp, og headet øyensynlig langt over. Bråtveit sto som en fastspent påle, og så på at skyskraperkonkurrente dalte ned i det lengste hjørnet. Ingen skjønte hva som hadde skjedd, og det tok flere sekunder før det gikk opp for bortekontigenten 20 meter unna at ballen lå i kassa.

Med få sekunder igjen så klarte ikke Haugesund svare på den merkelige scoringen, og de ekte sorte og hvite kunne juble for nok en triumf.

Morroa etter kampene mot Borussia Dortmund hadde ikke gitt seg og 8. oktober kunne det meldes at Oddrane hadde fått sin broderklubb i Tyskland! Odds BK Supporters Germany er navnet, og initiativet både ble og blir applaudert av alle med hjertet i Odd. Willkommen in der Odd familie! Fritt oversatt, med hjelp fra Google Translate.

Med bare fire kamper igjen av årets sesong, var det klart for tur til ligaens kjipeste by og arena. 16. oktober var den dagen i året hvor trivelige Oddere må bytte ut ren luft og oksygen, med eksos og bly. Drammen må være, etter empiriske kalkyler, det eneste stedet i landet hvor minimumsstandarden for giftig luft overgår maksimumsstandarden alle andre steder. Og ja, da er Langøya utenfor Holmestrand inkludert.

Dette var en kamp som kunne vise seg å bli avgjørende i medaljekampen, og det var to offensive lag som mønstret på. Begge byttet på å føre ballen, uten at det førte til det helt store de første minuttene.

Vertene fikk kampens første mulighet etter ti minutter, da Gustav Wikheim snek seg forbi Grøgaard, og ble spilt igjennom. Men alene med Sondrebassen sviktet godsenseren, og ballen forsvant ut. Oddegutta presset høyt nå, og etterlot store rom de gangene presset ikke lyktes. Etter 13 minutter ble Wikheim igjen sluppet løs, og i boksen fant han Øyvind Storflor. Den gamle trønderen forsøkte seg, men heller ikke han evnet å sette kula innenfor ramma. Selv om Oddegutta var med i kampen, så var det stort sett bare i den ene enden sjansene kom. Rett etter at en sjettedel av kampen var tilbakelagt, tvang Wikheim Rossbach ut i en akrobatisk redning. Hans forsøk fra 20 meter luktet på stolperota, men Sondrebassen var akkurat rask nok til å slå den vekk.

Sjanseskaperiet roet seg noe i den følgende perioden, og kampen bar preg av to godt organiserte lag. Både Odd og Godset prøvde lykken fra distanse, men ingen var i nærheten av å skape en trussel.

Først da 33 minutter var spilt, kom den neste store anledningen. Iver Fossum fant veien fram langs venstrekanten, og spilte videre til Marcus Pedersen. Ex-Bergenseren fikk alt for god tid på 14 meter, satt bredsiden til og curlet ballen inn i det lengste hjørnet.

Det tok ikke lang tid før vondt ble verre. Nok en gang dundret Wikheim ned venstrekanten, før han slo et lavt innlegg. På første stolpe kom Marcus Pedersen, som flikket videre til Fossum. Han fikk stå helt alene midt foran mål, og hadde en enkel jobb da også Rossbach hadde blitt lurt.

Oddrane ville helst gå i garderoben med et bedre utgangspunkt, og kjørte drammenserne tilbake de siste minuttene. Rett før pausestøtet fikk Zekhnini vende opp på syv meter. Skuddet ble blokkert, men endte opp hos Samuelsen på omtrent samme avstand. Han sende avgårde en venstrekanon peilet inn på krysset, men Espen Bugge Pettersen hadde den ene dagen hvor han faktisk klarte å redde noe.

Oddegutta hadde fått opp øynene, og kjørte for første gang kampen. Og det burde blitt premiert, ti minutter ut i omgangen. Plutselig fikk Fader Diouf stå helt alene på bakre stolpe, og skulle bare trille inn reduseringen. På spektakulært vis skjedde så ikke, men sleiven var så svak at han fikk en ny sjanse. Ved den anledningen var forsøket anstendig, men en godsetskrott sørget for at det bare endte med et hjørnespark.

Oddrane fikk trille mye ball i denne perioden, men slet med å bryte ned et pottetett godsetforsvar. Det endte ofte opp med lange baller, som i de fleste tilfeller ble gehørig håndtert av vertenes stopperpar. Dermed ble det mye stanging på Oddegutta, og det så lenge ut til at sjansene ikke skulle komme.

Men etter 81 minutter skulle Diouf få nok en eventyrlig mulighet. Occean kom rundt på kanten, og slo ballen mellom keeper og stoppere. På bakre ventet den innleide, som nok en gang hadde en låvedør å sikte på. Denne gangen var avslutningen av det mer patente slaget, men Bugge Pettersen klarte på utrolig vis å flytte seg fra første til andre stolpe raskere enn lyset.

Heldigvis klarte ikke Bugge å holde unna for all tid. Bare fire minutter gjensto da Diouf ble frispilt på venstresiden. Med ett touch dro han seg inn i boksen, og slo til med en markkryper ned i det lengste hjørnet. Det var kamp igjen. Gutta kjempet mot klokka, men nå var et poeng innen rekkevidde.

Oddegutta kastet alt fremover i jakten på utligning. Ballen ble pumpet opp gang på gang, men dessverre uten resultat. Alt gutta fikk til var en sleiv fra 30 meter, så derfor måtte alle med hjerte i sort og hvitt innse at det ble tap mot godset.

Dette måtte revansjeres, og første anledning kom da en gjeng blåhvaler kom som rekende på ei fjøl 25. oktober. Laget var allerede på dypt vann, og bare et mirakel kunne redde dem fra å bli skylt ned i OBOS-toalettet.

Oddrane tok kommandoen mot lillebror allerede fra start, og viste at de ville avgjøre dette så tidlig som mulig. Etter syv minutter ble Espen Ruud frispilt i boksen, og han prøvde seg fra skrå vinkel. Dessverre var curlen litt for svak, og forsøket forsvant ut på feil side av stolpen.

Et mål lå i lufta, og etter 17 minutter satt den. Men mot all form for fornuft og logikk, så var det Sandefjord som sto for nettkjenningen. På en kontring fikk Erik Mjelde ballen i medløp. Han spilte videre til Paul Morer, som dro tunell på Eriksen, for deretter å tuppe ballen inn i det bakre hjørnet.

Men Sandefjordingene er ikke kjent for å holde på ledelser, og det kom definitivt Odd tilgode. Bare tre minutter senere kom Papsen Diouf seg ned til dødlinja. Foran kassa ventet en umarkert rogalending i form av Jonebassen. Papa og Jone ble enige om hvor ball kunne møte fot, og da møteplassen bare bestod av ball og Jones fot, så fikk Jones fot en enkel jobb med å trile inn utligningen.

Fagermos gutter kjørte på etter utligningen, og en rekke sjanser ble linet opp. Etter 25 minutter fikk Occean vist frem spensten sin, da han på et Ruud-innlegg hoppet flere meter høyere enn de andre dødelige. Dessverre var ikke avslutningen like truende, da den strøyk stolpen på feil side.

Bommen ble avløst av enda større sløserier. Både Ruud, Occean og Diouf skuslet vekk enda større sjanser, noe som førte til at det sto 1-1 til pause.

Gutta senket ikke tempoet etter hvilen, og kjørte på i jakten på en ledelse. Den kunne kommet etter 53 minutter, da Bentley plutselig fikk fritt spillerom i boksen. Dessverre ble vinkelen for vanskelig, og Jakob Busk hadde ikke store problemer med å avverge faren.

Tre minutter senere ruslet Ruud ut mot cornerflagget, med håp om å skape noe interessant. Som vanlig var han livsfarlig fra kvartsirkelen, da ballen ble skutt inn mot første stolpe. Som en fugl ut av mølja steg Diouf, og forlenget ballens bane inn i det lengste hjørnet.

Men igjen skulle ikke en ledelse stå lenge. En time var såvidt tilbakelagt, da Morer satt snuta fremover. En vegg og et gjennomspill senere sto han alene med Rossbach, og tuppen avsluttet et småfrekt angrep.

Dette var et sjokk for Oddegutta, som ikke helt var seg selv i minuttene etterpå. Men laget satt inn en sluttspurt, og kunne fort tatt ledelsen igjen da Samuelsens langskudd flørtet med tverrliggeren femten minutter før slutt. Intensiteten høynet ettersom nitti minutter nærmet seg, og Odd løftet seg så mye at store rom lå igjen bak. Og da Oddrane feilet på sine sjanser, utnyttet gjestene sine få muligheter til det fulle. Kjell Rune Sellin ble spilt igjennom, men kjempet en knallhard duell med Steffen Hagen. Kjellen fikk likevel avgårde en avslutning som Rossbach måtte gi retur på. Denne endte opp hos Mendy, som til slutt klarte å finne et hull mellom stolpen og en sprellende Thomas Grøgaard. Dermed var sandefjord igjen, og mot all odds, i føringen nok en gang.

Men kampen var definitivt ikke over, og i tråd med oppgjørets narrativ skulle mål følge mål. Odd gikk rett i angrep, og Zekhnini sendte inn et nydelig innlegg. Det traff Occean perfekt, som på sin side guidet ballen helt oppe i hjørnet. For et drama!

Siste ord var heller ikke sagt nå heller …

To minutter på overtid var det Grøgaard sin tur til å finne Occean i boksen. Målsniken forsøkte å kopiere sin foregående nettkjenning, men denne gangen sto stolpen i veien. Akkurat da så det ut til at gutta skulle få svi for sjansesløseriet, men det var fortsatt tid til et angrep ekstra.

Rett før slutt skled Zekhnini forbi den ene hvalen etter den andre, og fikk en eventyrlig mulighet alene med Busk. Skuddet ble blokkert, men Diouf fikk tak i returen. Han sendte den videre til feilvendte Samuelsen. Jonebassen tverrvendte, og venstreskøyt ballen inn i kassa. Sjeldent har man jublet så høyt for en scoring mot lillebror! Og med lite tid igjen på klokka, så rakk ikke Lars Bohinens gutter å svare på scoringen. Dermed endte det med en dramatisk triumf, selv om kampen burde ha blitt avgjort allerede i første omgang.

Men alt var ikke rosenrødt på Falkum om dagen. For på sidelinjen satt én mann, som helst skulle ønske at han kunne spille. På én av oktobers siste dager ble det klart at Frode Johnsen har spilt sin siste profesjonelle fotballkamp. Aldri mer skulle vi få se Frodes lokker høyest på en corner. Vi alle visste at dagen måtte komme, men det er liksom så vondt når den først kommer. Leve Frode!

Odds medaljedrøm levde i beste velgående, selv om gutta måtte trenge noe utenforstående hjelp for å realisere den ambisjonen. Laget måtte også gjøre sin del av jobben, og den måtte i første omgang gjøres mot vestkantlaget Vaalerengen på Ullevaal.

Gutta kunne ikke fått en verre åpning enn den de fikk denne kalde novemberkvelden. 25 sekunder tok det før ballen lå i nettet. Deshorn Brown kom seg alt for lett frem på kanten, og inne i boksen var Melker Hallberg helt uten oppasser. Svensken bredsidet ballen mot nettmaskene, og kunne konstatere scoring selv om Rossbach var etter ballen.

Oddegutta tok heldigvis ikke uhellet synlig tungt, og bød engens opp til dans i innledningen. Spillet gikk frem og tilbake, og begge lag så sine halvsjanser gå til spille. Men de helt store hendelsene uteble, hvertfall frem til halvspilt første omgang. Og nok en gang var det Brown og Hallberg som sto for underholdningen. Denne gangen var rollene byttet om, da Hallberg slo et innlegg mot bakre stolpe. Der hoppet Brown høyest, og stanget inn nok en gåll.

Dette trigget Oddrane, som gasset enda mer på. Etter 34 minutter fikk Bentley hodet på et Nordkvelle-innlegg, men headingen strøyk stanga.

Etter pause startet Vålerenga, anført av Brown, best. Han satt fart gang på gang, og gav Hagens kompanjonger hodebry. Men ut av intet fikk Zekhnini en enorm mulighet foran Sascha Burchert. Talentet satt ballen rett på keeper, men returen falt i beina på Bentley. Kunstneren skulle bare sette ballen i kassa, men klarte dessverre å rote det hele til.

Heldigvis skulle det ikke ta lang tid før reduseringen kom. Etter 62 minutter fikk Zekhnini ballen på kanten. Dro en innleggsfinte, og serverte et nydelig innlegg på det neste touchet. Ballen fant veien til Nordkvelle på syv meter, og Fredriken utførte en lærebokheading. Ballen gikk ned i bakken og opp igjen ved bakre stolpe, og Burchert kunne intet gjøre.

Kampen jevnet seg ut etter reduseringen, og det skjedde ikke stort i noen av endene. Men da ti minutter gjensto, fikk Fagermo og gutta fart på angrepene. Etter 82 minutter var Bentley bare en skotupp unna utligning, så de optimistiske begynte å kjenne eimen av et Oddmål.

Sekunder etter fikk Odd frispark i en svært interessant posisjon. Håvard Storbæk la ned ballen 20 meter foran mål. Engens satt sine høyeste menn i muren, for de visste hva som kunne komme. Men hjalp det? Nei. Dette hadde Håvard gjort før, da ballen forsvant i en perfekt kurve over muren, og inn ved nærmeste stolpe.

2-2, men det ville ikke holde til medalje. Derfor måtte gutta opp og jakte nok en scoring. Engens ble nesten presset gjennom eget nett, og slet med å holde stand da gutta giret opp. I det 89. minutt fyrte Zekhnini av et skudd fra kanten av boksen som tok alle på senga. Burchert fikk såvidt fingertuppene på markkryperen, og vippet den ut til et hjørnespark. Dette ble ivaretatt av Grøgaard, som slo den perfekt på bakre stolpe. Der kunne Bentley helt upresset heade inn matchvinneren, men istedenfor mål og jubel, ble forsøket en kime til frustrasjon. Gutta spilte mot en elleve mann stor vegg ut kampen, og klarte ikke bryte denne ned. Dermed måtte alle med sort/hvite hjerter innse at det ikke ble medalje denne sesongen.

Men det var fortsatt noe å spille om, og det var på mange måter en spesiell kamp som ventet oss 8. november. Ikke nok med at europacupdrømmen fortsatt var i live (forutsatt at Rosenborg vant cupen), men det var Frodes siste kveld med gutta. Selv om han ikke skulle spille mot Lillestrøm, så fortjente han en verdig avslutning.

Og for en festkamp det ble …

Oddrane satt standarden fra første spark, og sjansene kom nesten umiddelbart. Fem minutter ut i kampen ble Diouf spilt igjennom, men klarte ikke å pirke ballen forbi Arnold Origi. Minuttet etter var det Bentleys tur til å prøve seg, med det resultat at Origi måtte gi til corner. Diouf forsøkte seg på ny etter 13 minutter, da fra 17 meter. Dessverre var ikke presisjonen god nok, og ballen fislet såvidt forbi krysset.

Heldigvis skulle ikke sløseriet vedvare. Femten minutter ut i kampen fikk Diouf ballen feilvendt ute på kanten. Han tverrvendte og vippet ballen over oppasseren i samme vending, og spilte inn til Bentley på 16 meter. Sistnevnte forsøkte å dytte ballen igjennom til Occean, men det endte opp med å bli en særdeles fordelaktig vegg. Alene med Origi var Bentley bombesikker, og løftet Odd inn i ledelsen.

LSK løftet seg noe, men det var Odd som skulle stå for sjansene. Etter 24 minutter fikk Occean prikket en heading mot mål, men Origi sto i veien. To minutter etter det igjen prøvde Jonebassen seg fra 20 meter, men Origi var i det vrange hjørnet da han fistet vekk den kryssnettmaskedestinerte raketten. Occean fikk en ny sjanse etter 33 minutter, men også denne gangen var fuglekeeperen umulig

Odd luktet europacup, og presset på etter hvilen. Occean prøvde seg nok en gang etter 53 minutter, da han fikk stå alene på 8-9 meter. Men nok en gang var det Origi som sto i veien for Kanadieren.

Minuttet senere var Marius Amundsen litt for hardhendt i duell med Olly, og Ruud og Bentley kunne stille seg opp rett utenfor straffefeltet. Heistadgutten ble mannen som fikk forsøket, og ballen dundret inn i nærmeste stolpe. Og med Origi ute av spill, så var det ingen som kunne hindre Occean i å sette inn en vel fortjent scoring.

Tre minutter senere var spurvene på en kort visitt i nordligere strøk. Nordkvelle vant ballen på egen sekstenmeter, og spurtet fremover. 25 meter foran Origis mål spilte han vegg med Samuelsen, la ballen lagelig til rette, satt den mellom beina på nærmeste fugl, og inn i hjørnet.

3-0, men gutta hadde definitivt ikke fått nok. Rett etter spilte 60 minutter fikk Olly to nye sjanser, men Origi plukket opp hansken fra før 2-0-scoringen. Oddegutta hadde det gøy på banen, og hadde full kontroll på begivenhetene ut kvelden.

Ti minutter før slutt ble Ruud spilt frem på høyrekanten. Han la et knallhardt og lavt innlegg, som ble møtt av Nordkvelle på fem meter. Han hadde rukket å løpe av seg all motstand, og satt dagens fjerde nettkjenner inn.

Og rett før kampslutt ble rosinen satt. Odd satt fart, og Håvard Storbæk fikk både tid og rom til å sikte inn et kreminnlegg. Ved bakre stolpe fant han Nordkvelle, som kronet det hele med en upåklagelig god heading. Ballbanen gikk over Origi, og kula falt silkemykt inn i nettmaskene ved motsatt stolpe.

Dette rundet av en festkveld, som var passende for en kamp som denne. Gutta gikk ut av sesongen med selvtillit, og det var en legendes avslutning verdig. Dermed var en lang sesong over, som gav oss både store kamper, tilskuerrekorder og vanvittig mye morro.

Nå er det på tide å tenke på neste sesong!

Forsidefoto: Guiseppe Calsamiglia Creative commons