Husker du dette?

Nye europacupturer er rett rundt hjørnet. La oss pirke litt i minnene fra ifjor!

På mandag trekkes de første rundene i Europa League-kvaliken, og vi har forhåpentligvis mange spennende oppgjør å se frem til. Det er hvertfall vår erfaring fra fjoråret, hvor deltakelsen i Europa gav oss mange flotte minner. I den første runden møtte vi Sheriff fra Tiraspol fra Transnistria, noe som i utgangspunktet var en svært tøff trekning. Men det skulle vise seg å bli et festlig bekjentskap sett med Oddeøyne, og det gjenspeiles i dette reisebrevet.

Reisebrev fra Moldova

Vi har akkurat lagt bak oss en fantastisk tur til Moldova, og jeg vil tro at ingen angrer på at de ble med! Vi hadde tre flotte dager i Chisinau og Tiraspol, som var fylt med mye morro. Her er bare noe av alt det vi fikk oppleve.

Dag 1:

Onsdag morgen fant 16 håpefulle supportere veien til Torp, der Malmö Aviation skulle frakte hele reisefølget (supportere, klubben, journalister og sponsorer) til Moldovas hovedstad Chisinau. Vel fremme var gradestokken faretruende nær 30 røde, og de som hadde glemt solkremen hadde nok sine bekymringer. På flyplassen tok vi farvel med spillerne, som tok første og beste buss til kampbyen Tiraspol.

Etter en liten valutavekslings- og bildeseanse dro vi videre til Jolly Alon; et firestjerners hotell beliggende midt i Chisinau. Rett utenfor døra fant vi store, flotte parker med en rekke uteserveringer, og bare et par hundre meter unna ligger hovedgata Stefan Cel Mare. Etter den lange flyturen satt vi oss ned i hotellrestaurantens paviljong, hvor vi roet ned og la planer for dagen. Vi ble enige om å gå for vår reisegiudes (Fredrik) restaurantanbefaling (A casa la mama), hvorav avreise fra hotellet ble satt til kl. 8. I mellomtiden kunne vi gjøre som vi ville. Noen satt seg ned i én av de flotte parkrestaurantene og nøt sola i samvær med 5-6 champagneflasker, mens andre benyttet anledningen til å kikke litt i sentrum i finværet. Da viseren nærmet seg avreisetid fant vi alle veien til hotellet, og klarte til slutt å stable oss inn i fire ventende taxier. For første og siste gang under denne turen kjørte alle taxiene til samme sted, og alle fikk ta del i måltidet som ventet.

jolly-alon-hotel-3

Innlosjeringen var upåklagelig.

Vår eminente reiseguide foreslo ovenfor betjeningen at de skulle servere oss litt av alle typer kjøtt de hadde, noe som ble bifalt av alle. Og det var definitivt ikke feil, for vi fikk gleden av å innta et måltid vi sjeldent ser maken til. Jeg må innrømmet at jeg husker ikke alt som ble servert, men selv kongen ville vært fornøyd med dette. Allerede etter tre retter var det mange som var mette, og ville si seg storfornøyde med det vi hadde fått. Da visste vi ikke at det fortsatt gjensto 5-6 retter. Og det var før hovedretten kom på bordet. I løpet av dette herremåltiden fikk vi smake på kylling, gris, okse, vegetar og masse annet, akkopagnert av moldovsk champagne, russisk vodka og øl. Det hele toppet seg da vi lot som at én av de tilreisende feiret fødselsdag. Ut kom bursdagshatter, sånne blåsedingser og et titalls bursdagssanger. Jeg tør ikke tenke på hva alt dette ville kostet i Norge, annet enn at det ville blitt adskillig dyrere enn det vi måtte ut med. Prisen kom på ca 6500 moldovske lei; tilsvarende ca. 2730 kroner (dagens kurs). Altså måtte hver enkelt gjest ut med omtrent 170 kroner. Slå den du!

Vel hjemme på hotellet ble vi enige om å finne veien til en karaokebar, som skulle befinne seg på shoppingsenteret/etablissementet Atrium. Og det var her taxiutfordringene startet. Der de første taxiene angivelig fant en helt annen plass, så var det bare den siste taxien (som jeg satt i) som endte opp på Atrium. Heldigvis fant de andre i reisefølget en annen plass å kose seg på, men siden jeg ikke var med disse, så har jeg ikke mye å fortelle derfra. Men skal jeg dømme utifra de mobilvideone som har lekket ut, så var det nok gøy det og. Men som nevnt endte jeg og mine taxivenner opp på Atriums utelivsområde, som befant seg under åpen himmel i 7. etasje. Her var det 15-20 ulike barer å velge i, og det var nok noe for enhver smak.

Vi fant til slutt en bar med sterkere saker, og fikk muligheten til å smake på whiskyen til Tiraspols eget destilleri: Kvint. Merket var visstnok kjent som det beste sovjetiske alkoholmerket i sin tid. Og det ble ingen skuffende opplevelse, for den ti år gamle whiskyen var minst like god, om ikke bedre, enn mange av de whiskyene jeg har stiftet bekjentskap med.

Dag 2:

Kampdag. Odds første europacupkamp var bare timer unna, så stemningen var både spent, nervøs og håpefull. Noen klarte å komme seg opp til frokost, mens andre nøt noen timer ekstra i senga. Jeg og noen til ville utforske byens marked, og brukte opp flerfoldige timer blant boder, fisk og alt annet som kan kjøpes med penger. Å si at dette markedet er stort, vil være en saftig underdrivelse. Uansett hvor vi snudde oss fant vi nye veier, og vi hadde ikke muligheter til å rekke over alt på den tiden vi hadde.

Central_market_of_Chisinau

Her var det god kok!

Kl. 17.00 var vi klare for å ta fatt på den drøyt timeslange reisen til Tiraspol og Transnistria. På vei ut av hovedstaden ble veiene bare dårligere og dårligere, i takt med at omgivelsene viste mer og mer av den fattigdommen som rir Moldova. De humpete veiene gjorde det heller ikke lett for de av oss som nøt flytende væske. Til slutt var det nok mer alkohol enn tekstil i gulvteppet. Til slutt nådde vi grensen mellom Moldova og den ikke anerkjente utbryterstaten Transnistria. Der ble vi møtt av bevæpnede vakter, som heldigvis slapp oss inn etter 15-20 minutter.

Inne i det ukjente landet ble veiene straks bedre, og vi slapp å riste på oss prolaps de siste kilometrene. Langs veiene kunne vi se Sovjetiske stridsvogner, som etter sigende er plassert der for å feire at de vant 2. verdenskrig. Etter et lite valutavekslingsstopp (Transnistria opererer med Transnistriske rubler, som er fullstendig verdiløs i resten av verden) bar det mot stadion. Etter kort tid kunne vi skimte flomlysene, og vi svingte inn mot det majestetiske og svindyre sportskomplekset. Midt i dette fattigdomslanskapet har Sheriff bygged et anlegg bestående av to stadioner (hovedbane med plass til 14.000 og reservebane med plass til 8.000) treningsbaner, svømmehall og innendørs fotballbane med tribuner.

361

Du har ikke lyst til å leke ringe-stikk i dette landet …

Inne på stadion ble vi utrolig nok plassert blant hjemmefansen, noe som mildt sagt ikke var spesielt populært. Heldigvis forstod både Odd og arrangør dette problemet, og vi ble etter kort tid flyttet til borteseksjonen på kortsiden. Og her skulle vi få det mye morro fremover … etterhvert som kampstart nærmet seg ble setene fylt opp, og vi fikk se at Sheriffs supportergruppe skulle få støtte fra militæret. På bortetribunen ble vi møtt av de snilleste vaktene vi noen gang har hatt på en fotballkamp. Med stor gjestfrihet (og litt ekstra cash i lomma – har jeg hørt) tilbød de seg å bære øl fra baren og opp til tribunen, noe som førte til at baren ble tømt flere ganger og at vaktene brukte mer tid på å gå i trapper enn å passe på oss. Dette flytende fluidumet gjorde dog ikke underverker for det flisebelagte underlaget, som ble omgjort til en liten springflod hver gang det skjedde noe på banen og på tribunen.

Dere som ikke var med har sikkert sett kampen (eller hvertfall sett resultatet), så jeg skriver ikke noe handlingsreferat her. Men jeg vil gjengi noe av det som skjedde på tribunen, for det er noe av det villeste jeg har vært med på i fotballsammenheng. Allerede etter to minutter lå den første kula i kassa, og vi feira som om det var det siste målet vi noensinne skulle se. Supportere fløy både opp og ned, og snørr og tårer ble blanda sammen i en saftig gruppeklem. Odd hadde scora på bortebane, og attpåtil var det den ulykksalige flyplassfuglen som gjorde det! Hele gjengen var i ekstase, og rocka Sheriffs stadion. Det samme skjedde da Johnsen skred frem ni minutter senere. Tribunen eksploderte i eufori , og det var ikke langt fra at menn kysset menn. Men bare nesten, dog. TO mål på bortebane, og attpåtil var det ny europeisk rekord! Ord ble fattige, selv om våre stemmer aldri har runget høyere. Hele seansen kulminerte i et salig baris-party, som må ha gitt varige mén for alle som ikke tok med seg solbriller. Da det tredje målet var et faktum … gikk rullegardinene ned for mer enn én av oss. Du hellige jul! Stemninga gikk i taket, og varte ut omgangen. Under hvilen måtte selv direktør Håndlykken ta en tur opp på bortetribunen for å smake på den sinnsvake atmosfæren som regjerte der oppe. Kort oppsummert vedvarte denne stemningen ut kampen, og sjeldent har en gjeng har en gjeng Odd-supportere svettet og jobbet så mye! Skulle nesten trodd at vi hadde trent ellerno.

Naturligvis var stemningen stor også etter kamp, og både sang og latter satt løst på vei til bussen. Dog ble dette avlivet fort, da Transnistriske vakter ventet inne i bussen. Jeg siterer en Oddranekamerat, som kom med denne passende kommentaren (fritt etter hukommelsen): «Jeg har aldri sett Oddrane bli edru så fort». Du får ha meg unnskylt om dette sitatet ikke er stablet samme ordrett, Jon Endre. Etter et ganske langt minutt ble det klart at de bare ønsket å ta med seg et skjerf som memorabilia, og da gikk champiskorkene i taket med en gang. Nå skulle det feires! Men før dette kom ordentlige i gang, så var Sheriff og vaktene så hyggelige at de åpnet supportersjappa for oss. Drøyt 20 Oddere veltet inn i butikken, og tømte lokalet for skjerf. Her skulle minner sikres! På vei hjem gikk grensepasseringen som smurt, og seieren ble behørig feiret.

Vel hjemme ble gruppen splittet. Noen var så utkjørte etter triumfen at senga var eneste alternativ, mens andre fortsatt hadde noen timer i seg.

Dag 3:

Etter en natt med sparsommelig med søvn, skulle alle være klare for avreise kl. 08.30. Mot alle odds satt samtlige medlemmer i bussen til tiden, og noen hadde attpåtil funnet tid til en kort frokost. Det er imponerende! Uansett bar det mot flyplassen, og mot slutten på det som har vært en fantastisk tur. Kl. 11.30 vendte flyet nesa mot Sandefjord, selv om de fleste nok skulle ønsket at de kunne vært i Moldova lenger.

Dette var en fantastisk tur. Kanskje den beste Oddraneturen undertegnede har vært på, og det er ikke noe jeg bare sier i affekt. Fraser som har møtt meg i etterkant når turen skal beskrives er «fantastisk», «magisk» og «nå skal Aya Napa byttes ut med Chisinau!». Det siste sier vel igrunn sitt, og jeg tror vi avslutter med det.

MvH Alexander Almvik, stolt medlem av Oddrane.