Reisebrev fra Ioannina

Mer enn bare en kamp!

Det ble ingen organisert tur fra Odd eller Oddranes side, men likevel var det mange som tok turen ned til Hellas og Ioannina. Selv om resultatet ble som det ble, så var det nok ingen som angret på at de ble med på dette! Dette ble en reise som gav oss mye,og nedenfor finner du noe av det undertegnede opplevde på denne turen. Takk til Gustav Fredin for stille og levende bilder.

Tidlig onsdag morgen dro jeg og Gustav til Gardermoen, hvor både fly og likesinnede ventet på oss. Allerede på mandag hadde flere Oddere tatt turen nedover, men det er ikke alle forunt å kunne reise så tidlig. Vi fant veien til Lufthansas fartøy, som skulle kjøre første etappe ned til Frankfurt. Fremme på det tyske knutepunktet skulle vi i utgangspunktet vente drøyt tre timer før neste etappe startet, men et salig drittvær satt alt på vent. Det er kanskje på tide å sette opp lynavledere, når et skarve lyn setter tårnet ut av spill? Eller hva, Flughafen Frankfurt am Main?

Uansett; en lang time etter denne forsinkelsen forsvant Aegean Airlines sølvfugl opp i det blå, i Thessalonikis generelle retning. Og en god beite forsinket, traff hjulene bakken på Thessaloniki Airport Macedonia, Hellas. Om noen skulle lure. Deretter bar det rett på bortoverturens siste etappe, som betød en tretimers biltur til vår destinasjon. På upåklagelige firefeltsveier gikk det radig unna, og for ordens skyld er det verdt å nevne at de har bomstasjoner i Hellas og. Mange. Og dyre. Så slutt å klag a, vi har det tross alt bra her i Norge …

13775627_10153641217991440_5648053582907996700_n

Det er ikke gratis å kjøre på greske veier …

Vel fremme ble bilen parkert og koffertene utpakket på Epirus Palace. Resten av vårt reisefølge forsvant ned til et annet hotell nede i sentrum. Det var sikkert bra det og, men palasset vårt sto definitivt til forventningene, og det til en billig penge. Store rom, flere barer og restauranter og stort basseng var bare noe av det vi kunne kose oss med.

13680824_10153641204101440_4106709133021175360_n

Men vi var jo ikke på solkystens innland for å sture rundt på hotellmarmorgulv. Det bar rett ned til sentrum, hvor fotballfestlighetene ventet oss. Ja, kampen var fortsatt et døgn unna, men PAS Gianninas femti første år skulle feires med bravur. Med fyrverkerier, bluss og en bryggepromenade fylt med feststemte hjemme- og bortefans ble blåtrøyene celebrert inn i de små nattetimer.

Så kom kampdagen. I den stekende heten ble det for mange hardt å forlate senga, men alle kom seg opp etterhvert. De første timene ble for egen del fordrevet i og ved hotellbassenget, uten at det gav synlige utslag i noen kulør. Deretter bar det ned til sentrum og vannkanten, hvor de fleste tilreisende unnagjorde oppvarmingen.

Omtrent halvannen time før kamp, ble nesa vendt mot Zosimades. Stadion er plassert midt i sentrum, og er omgitt av høye blokker og trange gater. Og entusiastiske supportere! For hvilken mottakelse vi fikk …

Da vi ruslet inn gata bak hovedtribunen, ble vi møtt av en øredøvende applaus fra flere hundre grekere. «Alle» ville sikre seg selfie med vikingene fra Norge, og alle ville bytte skjerf og drakter. Vi ble møtt med en gjestfrihet vi ikke har sett her i Norge, eller andre steder for den saks skyld. Dette er ikke til forkleinelse for andre, for det finnes utvilsomt hyggelige supportere her hjemme og, men «PASiades»erne tok jaggu kaka!

13735689_10153641205706440_8751801210450144523_o

Kampstart nærmet seg, og billetter ble innkjøpt etter innlevering pass og førerkort. Vi ruslet inn på en bortetribune som ikke har blitt oppgradert siden innvielsen i 1952, annet enn reisningen av et fem meter høt og nesten ugjennomsiktig gitter. Fengsel, anyone? Den følelsen ble ikke svekket av at opprørspolitiet gledelig skjenket oss en håndfull av sine styrker.

Kampen? Den har vi glemt. Ikke at vi så så mye av den, uansett.

Men det gikk som det gikk. En slukøret gjeng måtte innse realiteten, samtidig som at vi ble støttet av imøtekommende hjemmeklubb og -supportere, som skjenket oss både gode ord og sjokolademousse. Det hjalp. Litt.

13726760_10153641205836440_5159675863855668577_nBortefølget beveget seg etterhvert bort fra arenaen, og de fleste fant gleden i en matbit på et av stedets utallige restauranter. Etter å ha fylt opp magene fant noen veien til hotellene, mens resten fortsatt hadde noen timer å tilbringe ute blant stjernene.

Fredag var for de aller fleste, meg inklusive, hjemreisedag. Noen tok buss til flyplassen, mens mitt reisefølget tok til motorveien på egenhånd. Der gikk det rake veien til Thessaloniki, hvor Ryanair skulle ta oss til Rygge. Vel hjemme på norsk jord kunne de fleste se tilbake på noen trivelige dager under solen, selv om enkelte forbannet seg for at de befant seg på feil side av fjorden, og fortsatt hadde noen timer mellom seg og senga. Nær, men fortsatt fjernt! Men nesten hjemme, det var vi.

Og det får holde, for denne gang.

Med vennlig hilsen

Alexander Almvik

PS: Dette er ikke over! Vi kan fortsatt nå tredje runde, så bli med og støtt gutta frem på torsdag. Klarer vi dette, så blir premien en heidundrende bra tur til Nederland neste uke!