Før kampen: Odd – RBK

Hva er RS?

Så har ikke sesonginnledningen blitt helt som vi ønsket. Null poeng mot Haugesund og engens er en liten strek i regningen, men dette er fortsatt mulig å rette opp. De av oss som klarer å huske ett år tilbake, kan minnes et lag som spilte middelmådig, men likevel plukket poeng. Vårkampene mot Kristiansund, Tromsø og Vålerenga er eksempler på oppgjør hvor gutta slet, men likevel vant. Så langt har situasjonen vært motsatt, da prestasjonene har vært bedre enn poengene viser.

Det er ikke blendende festfotball vi har heiet frem, men progresjonen kontra ifjor er bemerkelsesverdig. Nå skapes det sjanser, og gutta klarer tidvis å bryte ned kompakte forsvar. Flere avslutninger blir løst, og motstanderkeepere har mer å jobbe med. I det lange løp vil det bety flere poeng!

Og de siste dagers aktivitet i overgangsvinduet bør gi grobunn for optimisme. Et raskt google-søk på Birk Risa gir flere treff på blant annet tyske nettsider, hvorav flere betegner overgangen som oppsiktsvekkende og som en liten overraskelse. Undertegnede hadde ikke tysk på timeplanen, men enkelte ting er enklere å oversette enn andre.

Hva angår Vebjørn Hoff, så er også dette en kar vi kan forvente mye morro av. Til tross for sine få sammenraskede år (22), så har han anskaffet seg en anstendig mengde erfaring. Det er vel ikke mange som kan slå i bordet med nesten 80 eliteseriekamper ved fylte 11+11?

Dette kan bli bra!

Men hva med trønderne?

Trøndere er stort sett et bedagelig og trivelig folkeslag. Karikert med bart, skinnvest og en god kopp kaffe ved hver høvelige anledning, så skal det godt gjøres å ikke trives i lag med den gjengen. Tro meg, skribenten er halvt trøndersk og har som sådan sett hyggelighetene trønderne kan varte opp med. De er nesten som oss! Men når det kommer til fotball så legges åpenbart denne vennlige siden til side. Hva er det med Rosenborg, som i schizofrenisk stil nærmest omvender et helt folkeslag? La oss i all enkelthet kalle det RosenborgSyken, da enda enklere forkortet: RS.

Som en del av fotballfamilien NøFF liker å inkludere oss i, så må vi og alle andre regnes som pårørende. For det er ikke bare enkelt å måtte forholde seg til RS hver jævla dag.

For å ta det første først: Rosenborg er et godt fotballag. De vet hvordan ballen skal sparkes, og hvor målet står. De har ikke vist det så langt i år og det må gjerne vedvare, men på sitt beste så er de en hard nøtt.

Fair nok.

Men det er lov å innta den rollen med en viss grad av ydmykhet. For vi andre begynner å gå lei av formaningene om at resten av landet skal heie frem dette lokomotivet. Hvorfor i helvete skal vi det? Og med det kaste skrap på våre egne muligheter? Jada, kanskje kan trønderne vinne noen ekstra E-cup-poeng, som i lengden kaaaanskje gir andre lag en ørliten større mulighet til å komme til det forjettede Europa. Men faen altså … vi elsker Odd! Ikke Rosenborg. Vi vil mer enn gjerne ta et seriemesterskap selv, og vi er i stand til å lage et utstillingsvindu godt som noe. Vi trenger ikke trønderne i europa. Ikke for vår del.

Derfor er det deilig å se at Rosenborg sliter. Og det skal bli enda deiligere å sende RS-pasientene hjem uten poeng.