Før kampen: VIF – Odd

Eller er det fordi de spiller i blått?

Hovenga, Bjørnstadenga, Enger, Skoglia, Granlia, Rognlia, Lia, Blåbærlia, Blåbærstien, Blåbærmyra, Flodmyra, Myrhaug, Moldhaug, Vallermyrene, Myren, Myra, Myrakroken, Lundedalen, Pasadalen, Kverndalen, Dalen, Blåveiskroken, Stubbesletta, Furuskogen, Rognskåsa  … JA TAKK!

Vålerenga? Meh.

Hva skal liksom være så spesielt med denne klubben? Har de flest kongepokaler? Velter det inn seriemesterskap? Er de foregangsfigurer på spillerutviklingsfronten? Har de den beste tribunekulturen? Er de best, flest eller størst på noe som helst? Nei, nei, nei, nei, nei, nei og nei.

Er de fra hovedstaden? Ja, men hvem bryr seg?

Men det er faen så deilig å mose oppkomlingene fra hovedstaden!

Et av de deiligste øyeblikkene i moderne tid?

Oddrane har hatt et overraskende godt tak på hvitsnippene i egne grinder de siste årene, og står med en anstendig mengde trepoengere etter opprykket. Spesielt ett av disse oppgjørene peker seg ut.

Ikke fordi kampen var tabell-viktig, for det var den ikke for noen av lagene i særlig grad. Men euforien som sprutet gjennom oss sekunder før kampslutt er det få ting som kan matche.

La oss se litt på overskriftene etter oppgjøret 29. september 2013:

Utrolig Odd-comeback senket Vålerenga

Rekdal: – Så amatørmessig at det ikke går an

Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde

Vi kan for syns skyld gi et kort resymé.

Med begge lag beliggende midt på tabellen så var det ikke knyttet all verden med spenning til oppgjøret. Et eventuelt tapende lag kunne selvsagt gå på en smell og blande seg inn blant røkla nedenfor, men da disse lagene het saker som Sarpsborg 08, Hønefoss, ULF!, og Tromsø, så var det veldig lite sannsynlig. Dessverre, alt ettersom.

Vi husker fint lite fram til det 66. minutt. Odd var sikkert kjempemye best fram til da, men dog. Drøye timen var spilt da Ole Jørgen Halvorsen fikk ballen sentralt på midtbanen. Alle Oddegutta stormet framover, og i et hav av sort og hvitt fant han frem silkefoten. Elba Rashani ble spilt igjennom, og alene mot Gudmund Kongshavn var telemarkingen i det lekne hjørnet. Da keeper gikk ned gikk ball opp, og inn i nettet.

Deretter fulgte en periode hvor Odd stålkontrollerte, og alt tydet på at klansmedlemmer nok en gang måtte furte hjem til Jevnaker & omegn. Dessverre skulle de få en hjelpende hånd fra dagens pipeblåser. Omkring 90 minutter tok en VIFer livtak på Frode Johnsen, og ingenting var da mer naturlig enn at vertene ble tildelt frispark på 20 minutter.

For en gang skyld skal vi gi litt cred til en vålerengaspiller. Bojan Zajic hadde en god frisparkfot. Han utnyttet den tilranede muligheten til fulle, og klistra ballen opp i krysset. Akkurat da så var det ikke veldig gøy å stå på bortetribunen. Så jævlig nære en knusedeilig trepoenger, men likevel ikke. Du kjenner deg igjen?

Men så …

Blackout.

Undertegnede husker fint lite fra de påfølgende minuttene, for mens gutta stormet Ullevaal rundt i jubelrus så må endorfinene ha sprutet så hardt at hjernen eksploderte.

Et par minutter etter frisparknedturen satte Oddrane i gang nok en kontring. Elba Rashani fikk ballen på kanten, og la den silkemykt på bakre stolpe. Der ventet Frode Johnsen, som gjorde alt rett da ball ble sendt tilbake og inn i boksen. Der sto Snorre Krogsgård.

Akkurat da var det jævlig gøy å stå på bortetribunen.

Nok kampblogg nå.

Glede seg.

Mose enga!

Som i 2009, 2011, 2013, 2014 og 2016.